Fra Lippo Lippi: Songs

Fra Lippo Lippi var et Nesodden-band som med skiftende besetning har gitt ut en serie fine plater, og som tidvis også har vært ganske hippe både i inn- og utland. ”Songs” fra 1985 er deres tredje plate, og er en gjenganger høyt på de fleste lister over beste norske plater gjennom tidene. Bandet er for lengst historie, men la oss gi dem litt oppmerksomhet allikevel.

De var samtidige med a-ha, og ble blant kritikere ofte nevnt i samme setning som dem. De drev også med synthbasert popmusikk, men var ikke så skamløst kommersielle som a-ha, FLL var langt mer melankolske og stemningsfulle, mindre på jakt etter den hektende melodien. Og mens a-ha erobret verden, oppnådde Nesodden-bandet bare ros fra norske platekritikere (og det er det ingen som er blitt feite av) - og verdensberømmelse på Filippinene (!) – heller ikke det noe å leve av på sikt.

Nå kunne ikke FLL heller skilte med a-has poster-kvalitet, selv om de også gjorde noen spede forsøk på å suge inn kinnene foran fotografer. Men her var det ingen Morten Harket, og alt for få lærreimer. Nå skal det sies at vokalist Per Øystein Sørensen (kalt Prøysen) heller ikke har samme vokalkraft som Harket, men han er en høyst habil sanger, med en flott barytonrøst (vil jeg tippe det er).

FLL startet som et meget Joy Divison-inspirert band på de svært så habile platene ”In silence” (1981) og Small Mercies” (1983)

Som nevnt hadde FLL skiftende besetning gjennom årene, på ”Songs” er de en kvartett bestående av Rune Kristoffersen, Øyvind Kvalnes, Morten Sjøberg og nevnte ”Prøysen”. ”Songs” var en såpass anstendig suksess at den ga bandet en kontrakt med britiske Virgin og man trodde fremtiden lå foran deres føtter. Men Sjøberg og Kvalnes sluttet, for de ville ikke satse heltid på musikk, så FLL ble duoen av Sørensen/ Kristoffersen. Og Virgin-prosjektet ble heller ikke noen suksess.

Men la det være bandets problem. La oss heller stifte nærmere bekjentskap med ”Songs”. På ”Songs” hadde de moderert seg til en form for vakker, sørgmodig ”industriell” pop (skal vi kalle det det?).

Vakre pianoballader og stemningsfulle synthlåter

Det åpner knallsterkt med platas to beste låter, ”Come summer” og minihiten ”Shouldn’t have to be like that”, som lå noen uker på VG-lista. Begge låter er pianodrevne popmelodier og melankolsk og tenksom synth. Og med det er platas to fasetter presentert. Det er dette som er deres styrke, for dette er vakre, tenksomme, dvelende melodier, med et lavt tempo og flott stemning. Men kanskje var dette også som ble bandets undergang. Det ble kanskje for langsomt for pop-folket, og for melodisk for rockfolket, hva vet jeg? Resten av plata er i samme ånd. Fine melodier, selv om ingen er helt på nivå med de to åpningssporene. Og vi ser allerede her noen tendenser til svulstig over­produksjon (med glætte porno-saksofoner) som ble deres svøpe i hendene til Steely Dan-gutta som produserte en senere LP.

Navnet Fra Lippo Lippi? Hva i all verden?

Bandet har kalt seg selv opp etter den italienske maleren Fra Filippo Lippi (1406-69), ikke akkurat det mest kommersielle grepet, men som Sørensen sa i et intervju: ”Det fungerer bedre internasjonalt enn Sørensen. ...”

Originalutgivelsen besto av 9 låter, nylig kom en spesialutgivelse med 8 med liveinnspillinger som bonusspor, uten at dette egentlig gjør plata bedre, for det er originalsporene som er pepperen her.

De siste årene har Prøysen livnæret seg som korist i Grand Prix-sammenhenger etc, mens Kristoffersen driver det meget oppegående plateselskapet Rune Grammofon.

Her kan du høre en del smaksprøver:

Shouldn't Have to be Like That: http://www.youtube.com/watch?v=9ICMtjPJEbQ

Come summer: http://www.youtube.com/watch?v=ODdwJDu5lN4&feature=related

Regrets: http://www.youtube.com/watch?v=LuIeDGp3MGI&feature=related

Even tall trees bend: http://www.youtube.com/watch?v=3t5N84pqZDo&feature=related

Crash Of Light: http://www.youtube.com/watch?v=RtmKnEA-pcg&feature=related

Coming Home: http://www.youtube.com/watch?v=BnBbV9a6As0&feature=related

Dum Dum Boys: Bapshuari og Splitter Pine

Å omtale Dum Dum Boys er jo å beskrive en nasjonalskatt. Antagelig forholdsvis unødvendig. Samtidig er dette et band jeg vil tro alle har et forhold til, altså det stikk motsatte av det jeg egentlig synes er moro, nemlig å tipse om ukjente perler. Men skitt la gå. Dum Dum Boys står som en påle i norsk rockehistorie, og hvis det er noen der ute som har vært bortreist en 20 års tid, så kan jeg kanskje tipse dem om et meget bra norsk band. Dum Dum Boys fra Trondheim.

De fire trønderne startet egentlig som punkebandet Wannskrækk allerede tilbake i 1979. I 1985 la de punken på hylla, vokalist Prepple la trønderdialekten i en skuff, og vips: Dum Dum Boys var et faktum. Navnet stjal de fra en Iggy Pop-låt, men det er også det eneste de har stjålet, for de har definitivt sitt eget meget markante særpreg. Og akkurat som de andre av De Fire Sto0re, så handler dette veldig mye om norskspråklighet og tekster.

Tekstene

Dum Dum Boys er smarte og uutgrunnelige. Tekstene deres er knappe og tilhogget. De er vanskelige å forstå, men åpner for romslige tolkninger. Det gis ikke ved dørene. I den glimrende NRK-serien ”Landeplager” ble Dum Dum Boys signaturlåt ”Splitter Pine” presentert over en halvtime. Det man konkluderte med, var at gitarriffet som bærer låta, er tidenes beste norske gitarriff. Og at teksten er spennende, men ubegripelig. Som det ganske riktig ble hevdet i Landeplage: Uttrykket Splitter Pine betyr jo egentlig ingen verdens ting. Ikke alene. Kun sammen med et adjektiv, som gal (Splitter pine gal), gir det i det hele tatt noen mening.

Jeg tror at Dum Dum-låtskriver Kjartan Kristiansen er en smarting når han lager tekster. Tekstene skal låte tøft (dvs at de må inneholde mange harde konsonanter, så de kan synges med den rå urkraften som vokalist Prepple besitter) ), og de skal kle musikken. Hva de betyr og om de i det hele tatt betyr noe, akkurat det er underordnet. Det er tross alt bare rock ’n roll.

Musikken

Selvsagt er tekstene viktige for DDB, og helt avgjørende for deres posisjon i norsk musikkliv, men vi skal heller ikke glemme at de er et buldrende rocketog, profesjonelle til fingerspissene, og ingen norske band rager over dem når det gjelder live-arbeid (med et bittelite unntak for Kaizers Orchestra, kanskje…)

Bapshuari

Av de to platene jeg har lyst til å trekke fram, starter jeg med debuten’ EP’en Bapshuari, som er herlig forfriskende og vital. Den var det da – i 1985 – og låter fortsatt sånn i dag. Kun 4 låter, men de spilte seg rett inn i norske rockehjerter med dem. Gledesdreperne, Hemmelig, Trist Historie og Liten het de fire. Jeg vet ikke om noen av disse står på settlisten deres lenger, men for meg er dette en genial debut.

Splitter Pine

Så hopper vi over deres første langspiller ”Blodig alvor na na na na na”, ikke fordi den er dårlig, men fordi LP nr 2 – Splitter pine - er deres virkelige claim to fame. Det starter med et realt ballespark i ”Boom boom”, en av deres aller tøffeste låter, og for en introlåt på en plate! Her er man jo hektet fra første riff. Dessuten inneholder plata altså ”Splitter Pine”, som allerede det meste er sagt om. Og en låt jeg personlig digger enda mer; nemlig ”Slave”, en låt der de har senket tempoet til det halve og der Prepples intensitet i stemmen alene bærer denne fantastiske låta. Vi må jo også nevne ”Hyler meg hes”, som er nettopp det publikum gjør på DDB-konserter, som vanligvis bærer preg av allsang fra første til siste tone.

Noen enkeltlåter

Foruten disse to platene som ligger langt tilbake i tid, må jeg også anbefale noen andre spor fra bandets etterhvert lange hitliste. ”Bade naken” som er en fantastisk og stillfaren sommerlåt, ”Møkkamann” – en av de få låtene som ikke er signert gitarist Kjartan Kristiansen, men bassist Aslak Dørum. Jeg synes gitarriffet er enda tøffere her enn på ”Splitter Pine.” ”Bulldetektor” fra Transit er jo en annen strålende, typisk DDB-rocker.

Men de tar opp alvorlige ting også, det er ikke bare mystikk det hele. ”Metallic hvit” er en riktig barsk rockelå, med en tekst som vel mer enn antyder noe om låtskriver Kjartans heroin-avhengighet.

Mens ”Tyven tyven” er en låt med et tragisk bakteppe, direkte inspirert som den er av at Prepples lille datter døde.

Til slutt

Avslutningsvis legger jeg til en personlig favoritt, som strengt tatt ikke er en DDB-låt i det hele tatt, men en låt der Prepple er kongen, nemlig ”Hodet over vannet”, en låt skrevet av Morten Abel og sunget av Prepple. Fantastisk låt det også, og for meg en nesten-DDB-låt. Jeg kunne fortsatt sånn en stund, men gir meg der. Vil jo ikke bli tatt for en trønder-rocker heller……….

Raga Rockers: The return of The Raga Rockers og Maskiner i Nirvana

Aller først; da jeg gikk på skolen, var De Fire Store: Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. I dag lærer unga at De Fire Store er Dum Dum Boys, De Lillos, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne (hvil i fred, Jokke), og Raga Rockers. Vanvittig kult, spør du meg. Særlig tatt i betraktning at da Raga Rockers kom på banen ble de betraktet som punkere. I dag er de bokstavelig talt barnelærdom.

Hvorfor denne heltestatusen? Hvorfor er disse fire hevet til noe nær en nasjonalskatt? To årsaker: God musikk (rock er viktig!), men enda viktigere: Særpregede norskspråklige tekster. Og her kan vi alle le vår hånlatter av alle norske band som synger på engelsk for å ”slå gjennom i utlandet” eller fordi ”rockespråket er engelsk”. De fire store har i hvert fall bevist at skal du bli rockeikon i Norge, skal du gjøre det på norsk. Punktum.

I løpet av noen uker kommer jeg til å se litt på sentrale plater fra De Fire, og starter denne uka, med mitt favorittband blant dem, nemlig Raga Rockers og de to første Raga-platene, som det vel er ganske stor enighet om, er de virkelige klassikerne her, ”The return of The Raga Rockers” og ”Maskiner i Nirvana”.

St. Michael

Raga Rockers er først og sist én person; Michael Krohn, de færreste kjenner navnet på andre bandmedlemmer. Der er jeg et unntak, for jeg vet at bassisten heter Livio Aiello (men bare fordi jeg har gått på skole med broren hans!). Men bandet er tett og kompakt, og er flasket opp på Iggy Pop og bandet hans The Stooges. Det finnes verre læremestre for dem som er opptatt av rock ’n roll.

Fra Kjøtt til Raga

Man bør kjenne Krohns forhistorie, han var trommis i punkebandet Kjøtt, der han faktisk var mer sentral enn trommiser flest, og sto for flere av de klassiske Kjøtt-låtene ”Primitiv”, ”Nå vil j’ække leke med teitinger mer” og ”Jeg vil bli som Jesus”. Han skrev effektive, kjappe, down to earth, 2-minutters energiske rockelåter. Og han var en meget original tekstforfatter som leverte one-linere over en lav sko. Han trente dem inn i Kjøtt, og i de første Raga-platene var han utlært: her er det mange Krohn-klassikere.

Krohn er brutal, rå og kynisk, tidvis ubehagelig, men det skal godt gjøres å overse samfunns­kritikken i hans nesten haiku-aktige lyrikk. Musikalsk er det like tilknappet. Ingen fiksfakserier, ingen soloer, ingen dveling (men masse fete bassriff – takk til Livio!). Dette er rett-i-strupen rock ’n roll.

Vi sees på Norwegian Wood

En Raga Rockers-konsert er halvannen time med allsang. Alle kan alle tekstene. Alle synger med hele tiden, Michael Krohn er seremonimester og yppersteprest med et kynisk glis om munnen. Og dette er hvorfor jeg tar opp raga akkurat nå. For om få dager er de headlinere på Norwegian Wood på åpningsdagen. Da står jeg der, rett foran scenen og synger ”Drept Kjendis”, ”Når knoklene blir til gele”, ”Dårlig Karma” og ”Ekspander eller dø”. Sammen med tusenvis av andre gærninger.

One-linere i fleng

”Drept kjendis”: ”Drept kjendis slipper å skrive autografer, baby/ Drept kjendis bli’kke plaget mer av fotografer, baby/ Drept kjendis trenger ikke piller for å roe seg ned.”

”Dårlig karma”: Stakkars lille negerbarn/ Ekstra dårlig karma har’n/ Det ser ut som han har det bånn/ Bare skinn og knokler på’n

”Maskiner i Nirvana”: ”Han går på jobben/ hun blir igjen/ maten står på bordet/ når han kommer hjem/ de ha’kke hatt et kick siden nittensyttifem/ Vi er maskiner i Nirvana/ vi har fått det som vi vil”

Suzanne Sundfør: The Brothel

Dette er samme dama som skrev seg inn i historiebøkene som den lett humørløse vinneren av Spelmannsprisen i kategorien Beste Kvinnelige Artist 2008 med takketalen: ”Jeg er først og fremst artist. Deretter kvinne.” For deretter å gå furten ned av scenen.

Dette var en dame jeg trodde var en av disse søte, snille singer-/ songwriter-artistene som vi har så mange av (uten at jeg strengt tatt hadde hørt en eneste tone av henne). Og for litt siden hørte jeg en spennende, fargerik, stemningsfull låt framført av en kvinnelig artist jeg ikke kjente (alltid irriterende for en pop quiz’er som undertegnede). Dette var ifølge P1 Suzanne Sundfør fra hennes siste plate ”Brothel”, en plate jeg allerede hadde registrert hadde mottatt toppkarakterer og rungende applaus fra et bortimot enstemmig kritikerlaug. Og da var det rett hjem, logge meg på Spotify og sjekke den ut.

Jeg fikk en umiddelbar bekreftelse på at verken kritikerne eller mitt førsteinntrykk ljuger. For dette er virkelig flotte saker. Og jeg må bare, beklage, Suzanne, men jeg tror du står i høy fare for å bli Beste Kvinnelige Artist igjen jeg, gitt.

Og jeg ber alle legge bak seg tanker om de andre singer-/ songwriterne her på berget (av begge kjønn), for dette er virkelig i en helt særegen klasse, og minner langt mer om fremmede fugler enn om etterkommere av Carly Simon og Joni Mitchell. De to første artistene som slo meg er den svenske eksentrikeren Jenny Wilson og det amerikanske bandet Yeasayer (sistnevnte særlig i det imponerende åpningskuttet med noen overjordisk vakre klanger og harmonier.) Kate Bush kan kanskje også flimre i bakgrunnen (selv om Susanne synger et par oktaver lavere), og Björk kan også være en relevant referanse.

Her er det også lekre keyboardklanger vi kjenner fra Morten Quenilds arbeid ikke minst fra Susannah & The Magical Orchestra. Plata er for øvrig produsert av Jaga Jazzist-tusenkunstner Lars Horntvedt, men gode hjelpere til tross: det står en knallsterk kvinne (unnskyld, jeg mener person bak det hele). Stemmen hennes er uttrykksfull og intens, med en fabelaktig innlevelse og tilstedeværelse. Det er noen korepartier her (hun synger nok stemmene selv) som er nesten overjordisk vakre.

Det er svevende og intimt, drømmende og vakkert. Tittellåten er av et kaliber at jeg tror det neppe blir skapt bedre enkeltlåter i Norge i år (av kvinne eller mann). Dette til tross; dette er et typisk album, ikke en serie gode enkeltlåter. Det er en fjellstø helhet som gjør meg overbevist om at denne plata vil bli stående i ettertid som noe av det beste noen gang.

Og bare for å ha sagt det; hun gir definitivt ikke ved dørene. Det er ingen lettbent pop dette her, men "pop" er det definitvit allievel.

Men nå skal jeg ut og kjøpe plata, for det er klart; et mesterverk som dette holder det ikke å ha bare på Spotify. Det må eies!

Barbie Bones: Brake for nobody/ Death In The Rockinghorse Factory

Barbie Bones er et Bergensbasert band som eksisterte i perioden 1987 – 1993. De startet sin karriere under navnet Monalisa Overdrive, et navn de måtte kvitte seg med fordi det var opptatt. Men under navnet Barbie Bones ga de ut to aldeles glitrende rockeplater som hadde fortjent en langt bedre skjebne enn en Spelemannspris, kommersiell fiasko og derpå følgende glemsel.

Alle som har vært på rockeklubben Garage i Bergen har berørt Spelemannsprisen de mottok for debutplaten sin i 1990. Prisen donerte de nemlig til Garage som sveiset den fast som dørhåndtak, og fortsatt står den som et monument over rockens urettferdighet. For det er klart; dette bandet var eslet for større ting.
De spilte en feiende frisk uhøvlet rølpete rock, en vi-går-rett-på- samma-hva-vi-støter-på form for rock som bare unge, frekke musikere totalt uten hemninger og stinne av kreativitet og selvsikkerhet kan varte opp med. Debuten kom i 1990 med ”Brake For Nobody”, og oppfølgeren ”Death In The Rockinghorse Factory” kom i 1992.

Eliteserien

I min verden rager dette bandet høyt der opp i den norske Eliteserien, blant The Aller Værste, DePress, Kjøtt og Jokke (og ferske bergensere som Fjorden Baby! og John Olav Nilsen & Gjengen). De har samme respektløse, forfriskende holdning. Jeg er overbevist om at liker du ett av disse bandene, så liker du dem alle. Dette er umiddelbart og fengende, og knallsterke låter.

Det var den gamle historien: Barbie Bones tente alle innen musikkpolitiet innen- og utenlands, de fikk strålende kritikker for både plater og konserter. Jeg så dem selv på bittelille Elm Street i Oslo, og en tettere og mer intens rockekonsert har jeg aldri vært på. Internasjonale plateselskaper lover gull og grønne skoger. Og så blir det aldri noenting. Ufattelig trist, for dette er så bra at det fortjener et digert publikum. Skal jeg musikalsk sett sammenlikne dem med noe, tror jeg Red Hot Chili Peppers dengang de var bra, dvs. rundt den forfriskende dobbelt-LP’en ”Blood sugar sex magik” er en god sammenlikning. Forskjellen er bare at RHCP ble digre kommersielt (og drit kjedelige), mens BB forsvant.

Den ukjente gitarkongen Dag Igland

Det aller tøffeste her er gitarspillet til gitarist Dag Igland, en real axeman som de ville kalt ham i engelskspråklig presse. Sjelden har jeg hørt en mer konsis riffsterk, gitarist – åpningsriffet på ”Freeze-mf!”, låt nr. 1 på album nr. 2 ”Death In The Rocking-Horse Factory” – skulle vært rammet inn og hengt på Nasjonalgalleriet, så flott er den. Mye dårligere er ikke riffet på ”Shake Me Hip” på ”Brake For Nobody”. Nå for tiden livnærer han seg som designer, dyktig bevares (han har laget begge platecoverne deres), men det er klart mannen skulle vært rockestjerne! Øverst der oppe!

To strålende plater, 28 glitrende låter

På plater som dette gidder jeg nesten ikke nevne låter. For her digger jeg absolutt alt sammen. De har gitt ut to plater. 28 låter. Jeg elsker dem alle, og kan synge dem i søvne dersom noen krever det (helst ikke). Jeg synes allikevel det er verd å nevne den aldeles vanvittige coverversjonen av Beatles’ ”Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band”. Tror knapt de er blitt covret så respektløst av noen før eller etter. Og det er slik coverlåter skal lages – fullstendig uten respekt for originalen.

Og jeg gråter innvendig over urettferdigheten ved at dette bandet ga ut to plater som ikke solgte noe som helst, og forsvant i dimman. men trøst deg med at platene fortsatt kan skaffes, og de er verd sin vekt i …blod og tårer? (CD’er vel å merke, Platekompaniet har dem for en slikk og ingenting. LP’ene er vanskelig tilgjengelig, og kostbare. Men det er de jaggu verd også.) Når jeg sitter og hører dem nå, kan jeg nesten ikke fatte hvor bra de egentlig var.

Så hvorfor ble ikke Barbie Bones verdensherskere og solgte i bøtter og spann når de var så vanvittig bra?

Vel, legenden sier det slik:

Spørsmål: Hvordan stopper vi hurtigst og sikrest spredning av Aids?

Svar: Overlat distribusjonen til EMI.

Behøver jeg legge til hvilket plateselskap som ga ut Barbie Bones?

Where are they now?

Igland er som nevnt designer, mens vokalist Yngve Sæthre har gjort solid karriere som plateprodusent, for band som Dum Dum Boys, Anne Grete Preus, Ephemera og ikke minst John Olav Nilsen & Gjengen. Han vant Spellemannsprisen som Årets Produsent i 2009 for sine bragder bak miksebordet. Som musiker har han spilt keyboard hos Popium og Tweeterfriendly Music. Et par ganger har de hatt reunion-konserter, senest på Nattjazz (av alle ting) i Bergen i 2006. Jeg holder nesten pusten og venter på neste gang, for det skal jeg ha med meg.

Høypotent norsk orgelrock med Elephant9: Platene Dodovoodoo og Walk the Nile

Herrejemini, som disse gutta rocker. Denne norske trioen bestående av erfarne musikere fra meget anerkjente band (Supersilent, Big Band, The National Bank og The Shining) blåser fullstendig hatten av meg med sin hyperenergiske, brusende orgelrock.

Noen ganger kommer det band som er noe helt for seg selv, og ikke tenker på hva som er moderne eller hva som er populært. De bare gjør sin helt egen greie akkurat som de vil. Et slikt band er Elephant9. Riktignok står de fjellstøtt på skulderen til fordums helter innen skjæringspunktet mellom rock, jazz, psykedelia og progrock. Organist Ståle Storløkken (fra Supersilent) ikke så mye spiller orgel som han angriper det. Han gyver fryktløst løs på tangentene og tvinger fram et suggererende, øredøvende lurveleven som på mange måter minner meg om Keith Emerson (fra Emerson, Lake & Palmer og The Nice).

Men mens Emerson hadde en hang til å male seg inn i blindgater (for å slå sammen et par klisjeer) der han skulle vise sin skoleflinke, klassiske oppdragelse midt oppi all rock ’n rollen, har Storløkken heldigvis ikke samme showoff-tendensene. Det finnes også tydelige spor av Jon Lord i Deep Purple og Ken Hensleys ditto i Uriah Heep. Og hvis du kjenner det lille norske undergrunnsbandet Russian AmCar Club (som kun var orgel og trommer) vil du sikkert også trekke linjer til dem i villskapen de attakkerer orgelet på. Heller ikke skal vi glemme den svenske brødreduoen som kaller seg Trummor Och Orgel (både et bandnavn og en varebeskrivelse), men det gleder meg å si at også her tar Norge innersvingen på svenskene.

Sjanger? Tja….

Du kan godt si at Elephant9 er en del av Den Nye Norske Jazzen, nært beslektet med folk som Jaga Jazzist og The Shining. Altså rockere som spiller jazz. Eller kanskje jazzere som spiller rock. Eller antagelig aller helst fremragende musikere som spiller barsk musikk helt fri for sjangere, rammer og fordommer.

De har gitt ut to plater. Den heidundrande debuten ”Dodovoodoo” fra 2008 og den ferske oppfølgeren ”Walk the Nile”. Noen utpregede låter kan man kanskje ikke si at disse gutta lager. Improvisasjonsfaktoren er nok ganske høy her og det handler langt mer om et uendelig øs av herlige orgelkaskader, godt hjulpet av en mer enn kompetent rytmeduo, bestående av bassist Nikolai Eilertsen (fra Big Bang og National Bank), og hardtslående trommis Torstein Lofthus fra jazzmetallbandet The Shining.

Så da er det bare å fyre opp stereoen, skru volumknappen til 11 og sette på en av disse to feiende flotte platene og blåse øregangene rene.

Sørlandets vakreste: Velvet Belly: Lucia

Jeg trekker en syltynn rød tråd fra en tidligere anbefaling denne gangen. Jeg nevnte at Norges Bowie (Finn Coren) på sin plate Lovecloud sang en låt sammen med Anne Marie Almedal fra Kristiansandsbandet Velvet Belly. Da fortsetter jeg rett og slett med å gløtte inn i Velvet Bellys vidunderlige arkivskap, for dette sørgelig oversette bandet har en fantastisk kvalitet på katalogen sin. For eksempel i herværende plate, ”Lucia” fra 2000, den eneste av bandets plater som fikk Spellemannspris og som også inneholdt noe som nærmet seg en hit.

Men jeg kunne egentlig valgt nesten hvilken som helst av de andre fem platene de ga ut mellom 1992 og 2003 (eller for den saks skyld frk. Almedals solo-plate fra 2007). I skrivende stund greier jeg ikke helt å velge en favoritt blant alle disse deilige platene. Og hvis jeg også legger til prosjektet AM and the UV som er Anne Marie (AM) og den britiske elektronika-kjendisen Nicholas Sillitoe, ja da blir det bare rett og slett for vanskelig å velge sin yndling. (Som du skjønner; dette er artister jeg er mer enn litt glad i.)

Hvem likner de på?

Skal jeg starte med å trekke noen referanser til andre artister, er det plent umulig å unngå det såkalte 4AD-soundet, oppkalt etter det engelske plateselskapet 4AD, med trendsettende artister som Cocteau Twins, Dead Can Dance og This Mortal Coil. (Jeg er rimelig sikker på at bandnavnet deres rett og slett er lånt fra en låttittel fra Dead Can Dance.)

I sine mest elektroniske øyeblikk kan de også minne om britiske Massive Attack. Norske referanser kan være Bel Canto, kanskje også litt Bertine Zetlitz (de tidligste platene hennes involverte kristiandsanderen Jan Bang, som også har hjulpet Velvet Belly på produsentsiden). Men for all del, referanser til tross: Velvet Belly er mest av alt seg selv.

Pop med skummelt bakteppe

Lucia inneholder bandets antagelig største popmusikalske øyeblikk, og i hvert fall det nærmeste de var en ordentlig hit, i låta ”Easy”. ”Easy” er en feiende flott poplåt, som minner veldig om Cocteau Twins med U2s gitarlyd (det eneste jeg liker ved Bono & co), med en smektende og fengende melodi som hekter seg veldig fort. Like pop-fengende er ”Fast and far away” med smektende feler og et sommerlig vakkert komp. De gjør også en lekker versjon av Kate Bush-låta ”The man with the child in his eyes”, vel tilpasset deres eget sound.

Men det hele starter i småskummelt Massive Attack-terreng med flotte "Trick", en dunkel elektronisk sak, elegant paret med vakker kvinnesang. I samme territorium finner vi ”The station” og ”Oystercatcher”. Personlig liker jeg dem aller best når de er i dette humøret, den herlige kombinasjonen av skjønnsang (frk. Almedal synger virkelig usedvanlig vakkert) og flotte melodier og instrumental eksperimentering. For selv om stemmen hennes er noe som griper deg umiddelbart; instrumentalt er de langt mindre umiddelbare og langt vanskeligere tilgjengelig. Kombinasjonen av vakkert og litt hemmelig/ skummelt er for meg svært så forførende. Det har en alltid tilstedeværende nerve som hever det fra ordinær popmusikk. Men samtidig; dette er verken vanskelig, bråkete eller utilgjengelig musikk. Og kan du tenke deg flottere musikk? Flotte, fengende melodier og et arrangement som stadig byr på noe nytt. Slik er Velvet Belly. Og så har de landets vakreste kvinnelige vokalist også, det skader jo ikke.

Norges Simon & Garfunkel - Kings of Convenience: Quiet is the new loud

Den vesle lavmælte duoen bestående av Erlend Øye og Eirik Glambæk Bøe slo egentlig gjennom med et realt tordenskrall med denne sin debutplate da den kom i 2001. De lyktes helt OK her hjemme, men i moteriktige England ble de digre. Og de sto rett og slett for et nytt uttrykk, en ny musikalsk trend med sin geniale platetittel; ”Quiet is the new loud”. Stille er det nye høylydt. Snakker om genial formulering.

Og det skulle ikke mer til enn denne flinke formuleringen og et par meget veldreide akustiske poplåter for å bli musikkpressens og delvis også platekjøpernes yndlinger der borte. Og som svært mange norske musikere har erfart: Å slå gjennom i popmusikkens hjemland; det er egentlig komplett umulig. Det er langt igjen til Royal Albert Hall, sang Åge og Sambandet. Men det var det ikke for Øye og Bøe. Tenk bare å lykkes med to navn som ingen engelskmann i verden verken kan hverken skrive, lese eller uttale. Wow!

Et lite bilde på dette: Artikkelen om bandet på norske Wikipedia er på 40 ord. På engelskspråklige Wikipedia, er den tilsvarende artikkelen på 440 ord. Enkel hoderegning tilsier altså at de er 11 ganger mer kjent i England enn hjemme.

Finfin leirbålsmusikk

Stort enklere musikk er det antagelig vanskelig å lage. Det kreves bare to kassegitarer og to syngende karer, og vips så har du et bandkonsept. Simon & Garfunkel lyktes jo rimelig greit med dette. Det er bare det at ”enkelt er det nye vanskelig”, som gutta kanskje ville sagt det selv. For det å lage de magisk enkle, fengende melodiene og fremføre dem så elegant som de trenger, ja det er ingen barnelek. Et rockeband kan sagtens kamuflere svake låter i drønnende elgitarer, trommer og fyldige synthvegger. En akustisk duo er helt, helt naken. Hvis du ikke leverer varene da, skal jeg love deg at du blir avslørt fortere enn du kan si keiserens nye klær. Men her leveres det over en lav sko.

Megahiten ”Toxic girl”

Jeg antar at de fleste har hørt denne, radiospilt som den ble på de fleste radiostasjoner, et aldeles nydelig lite akustisk mesterverk, med en magnetisk fengende liten melodi. Gutta synger flott, og liksom litt forsiktig, de korer elegant, men også det med en slags dempet forsiktighet. Kassegitarene klinger også varsomt i bakgrunnen, med et nærmest nusselig lite riff.

Men det er flere perler her, åpningssporet ”Winning A Battle, Losing The War” er ikke hakket dårligere, og 3’ern, ”Singing Softly To Me” er like sjarmerende, men introduserer ett av de få innslagene av annet enn kassegitarer, her er det en forsiktig blåser (fagott, eller noe sånt, kanskje?) med et lekkert lite riff i bakgrunnen.

Jeg kunne fortsatt låt for låt, men dropper det. Det er en markant signatur på alle låtene, opg du er ikke det minste i tvil om at det er Kings of Convenience som holder på. Så liker du én låt, tør jeg neste sverge på at du elsker hele plata. I stedet kan jeg anbefale annen nært beslektet musikk. Selvfølgelig deres andre plate, ”Riot on an empty street” med den aldeles genialt fengende ”I'd Rather Dance With You”. Videoen til denne må sees.

Erlend Øye (nerden med de digre brillene) er en aktiv herremann, med opptil flere andre band- og solo­konsepter, ikke minst det norsk-tyske The Whitest Boy Alive som er vel verd en lytt. Det minner om Kings of Convenience på besøk i et studio der de mikser litt soft techno.

Sjangerforvirring

Jeg har ofte litt moro av alle forsøk som gjøres på å plassere artister i båser. Det er klart det er journalistisk bekvemt og sette en sjangermerkelapp på en artist, men når det gjelder Kings of Comnvenience har jeg sett noen besynderlige eksempler på utslagene av denne båstenkingen. iTunes plasserer dem i kategorien ” Alternative & Punk”. Stort mer kan man vel ikke bomme. Wikipedia kaller det både indie-pop, indie -rock Andre limer merkelappen ”folk-pop” på dem, den kan jeg godta. ”Lo-fi” er også akseptabel. GEMM.com safer så til grader og kliner til med følgende beskrivelse: ”Electronic, Rock, Hip Hop, Blues, Pop, Reggae, Non-Music, Jazz, Latin, Funk/ Soul, Folk, World, & Country”.

Jeg tror rett og slett jeg konkluderer med at dette er forbannet bra musikk, ferdig med det.

Herregud! Så vakkert! Susanna And The Magical Orchestra: Melody Mountain

Snakker om å gjøre andres låter til sine egne! Den nesten pinlig ukjente norske duoen Susanna And The Magical Orchestra har nærmest som konsept å ta andres låter og gjøre dem til sine egne. Og det gjør de med en verdighet, en stil, en personlighet jeg knapt vet noen som kan matche.

Det er likegyldig hvem som har skrevet låtene opprinnelig, det er uinteressant hvordan de opprinnelig hørtes ut. Når Susanna & co har håndtert dem, er det de som eier dem. Med hud og hår.

På denne plata spiller den norske duoen utelukkende andres låter. Og det er et låtutvalg som er ufattelig variert, og nærmest utenkelig at de skulle fungere som en helhet. Men det greier Susanna & co med glitrende eleganse. Her snakker vi om en plate med utelukkende coverlåter, og det med låter av artister som Bob Dylan, Joy Division, Leonard Cohen, Prince, Kiss, AC/DC og Depeche Mode, for å ha nevnt de mest diametralt motsatte. Men som allerede nevnt: Etter at de har vært gjennom Susanna & co, er de en helhet man ville forsverget umulig. Det lyder ufattelig helhetlig.

Norske melankolikere

Norge er jo godt forsynt med fremreagende melankolikere, jeg nevner i fleng Thomas Dybdahl og Midnight Choir. Susanna And The Magical Orchestra hører definitivt til i dette eksklusive beitet.

Susanna and the Magical Orchestra er en duo, bestående av vokalist Susanna Karolina Wallumrød og keyboardist Morten Qvenild (kjent fra norske supergrupper som Jaga Jazzist, The National Bank og The Shining), og sammen leverer de den langsomste, stilleste, tristeste og vakreste musikk som tenkes kan. Qvenilds keyboards er så forsiktige at de knapt kan høres, og Susannas vokal er så langsom og stille, at man tidvis nesten ikke hører den. Det grenser til tider nesten til anti-musikk pga fullstendig manglende tempo og rytmikk.

Jeg innrømmer at dette sikkert høres aldeles drittkjedelig ut. Intet kan være mer feil. For dette er uimotståelig vakkert, men krever definitivt litt tid. For dette er HELT annerledes enn alt annet man hører. Jeg vil si at i tider hvor ting går litt for fort, hvor stresset tar overhånd, hvor man mister kontakten med selv’et, da bør Susanna And The Magical Orchestra spilles på blå resept.

Og hvilke herligheter er det så vi får høre her? Jo, en del av artistene bak dem, har jeg allerede nevnt. Her har du hele låtmaterialet:

• "Hallelujah" (Leonard Cohen)
• "It's a Long Way To The Top" (AC/DC)
• "These Days" (Matt Burt)
• "Condition Of The Heart" (Prince)
• "Love Will Tear Us Apart" (Joy Division)
• "Crazy Crazy Nights" (KISS)
• "Don't Think Twice, It's All Right" (Bob Dylan)
• "It's Raining Today" (Scott Walker)
• "Enjoy the Silence" (Depeche Mode)
• "Fotheringay" (Sandy Denny)

Hvis du skal kunne forestille deg hvordan dette lyder i Susannas bekledning, skal du senke tempoet på originallåta til minst det halve. Så skal du bare høre en vakker, trist og langsom kvinnerøst, med et forsiktig keyboard i bakgrunnen, nesten så det ikke er tilstede innimellom. Så skal du høre en levendegjøring, en ekthet, en innlevelse av de tekstene som for en del av låtene sin del er nesten magisk. For man kan knapt mene at Kiss eller AC/ DC står bak gode tekster. Men når Susanna har håndtert dem, er man nesten på gråten. Så troverdig og flott lyder det.

Dette er slik coverlåter egentlig bør låte. I min verden har slike låter ingen verdi i det hele tatt hvis ikke de tilfører originalen noe nytt. En god coverlåt er det motsatte av en kopi. Det er å oppsøke låtas kjerne og gjøre den til sin egen. Jeg våger påstanden: Ingen - i hele verden - greier det like flott som Susanna And The Magical Orchestra. Og siden én av låtene på denne plata, er Leonard Cohens ”Hallelujah” som til de grader er blitt spilt i stykker av de såkalte ”Nye Gitarkameratene”, og tusen andre liksom-artister, er det på sin plass å fortelle at en av de ytterst få versjonene av denne gjennomcovrede låta som har Leonard Cohens ”godkjenning” og kvalitetsstempel, er den som åpner denne plata. Susannas versjon. Den er vidunderlig vakker. Men skal jeg allikevel komme med en personlig favoritt, må det bli versjonen av Joy Divisions vidunderlige ”Love will tear us apart”.

For dem som er interessert i sånt; to av deres låter, er blitt benyttet i såpeserien Grey’s Anatomy, (låtene er mye, mye, mye bedre enn TV- serien), nemlig ”Love will tear us apart” og deres egenskrevne ”Believer” – en av de få låtene som faktisk er deres egen.

Dagbladet har en serie med musikk som spilles i kjendisers bryllup/ begravelser. Jeg må bare si at hvis Susanna synger i begravelsen min, kan jeg gå i jorda når som helst.

Høypotent norsk orgelrock med Elephant9:

Platene Dodovoodoo og Walk the Nile

Herrejemini, som disse gutta rocker. Denne norske trioen bestående av erfarne musikere fra meget anerkjente band (Supersilent, Big Band, The National Bank og The Shining) blåser fullstendig hatten av meg med sin hyperenergiske, brusende orgelrock.

Noen ganger kommer det band som er noe helt for seg selv, og et slikt band er Elephant9. Riktignok står de fjellstøtt på skulderen til fordums helter innen skjæringspunktet mellom rock, jazz, psykedelia og progrock. Organist Ståle Storløkken (fra Supersilent) ikke så mye spiller orgel som han angriper det. Han gyver fryktløst løs på tangentene og tvinger fram et suggererende, øredøvende lurveleven som på mange måter minner meg om Keith Emerson (fra Emerson, Lake & Palmer og The Nice).

Men mens Emerson hadde en hang til å male seg inn i blindgater (for å slå sammen et par klisjeer) der han skulle vise sin skoleflinke, klassiske oppdragelse midt oppi all rock ’n rollen, har Storløkken heldigvis ikke samme showoff-tendensene. Det finnes også tydelige spor av Jon Lord i Deep Purple og Ken Hensleys ditto i Uriah Heep. Og hvis du kjenner det lille norske undergrunnsbandet Russian Amcar Club (som kun var orgel og trommer) vil du sikkert også trekke linjer til dem i villskapen de attakkerer orgelet på. Heller ikke skal vi glemme den svenske brødreduoen som kaller seg Trummor och Orgel (både et bandnavn og en varebeskrivelse), men det gleder meg å si at også her tar Norge innersvingen på svenskene.

Sjanger? Tja….

Du kan godt si at Elephant9 er en del av Den Nye Norske Jazzen, nært beslektet med folk som Jaga Jazzist og The Shining. Altså rockere som spiller jazz. Eller kanskje jazzere som spiller rock. Eller antagelig aller helst fremragende musikere som spiller barsk musikk helt fri for sjangere, rammer og fordommer.

De har gitt ut to plater. Den heidundrande debuten ”Dodovoodoo” fra 2008 og den ferske oppfølgeren ”Walk the Nile”. Noen utpregede låter kan man kanskje ikke si at disse gutta lager. Improvisasjonsfaktoren er nok ganske høy her og det handler langt mer om et uendelig øs av herlige orgelkaskader, godt hjulpet av en mer enn kompetent rytmeduo, bestående av bassist Nikolai Eilertsen (fra Big Bang og National Bank), og hardtslående trommis Torstein Lofthus fra jazzmetallbandet The Shining.

Så da er det bare å fyre opp stereoen, skru volumknappen til 11 og sette på en av disse to feiende flotte platene og blåse øregangene rene.

Det aller beste fra The Aller Værste: Materialtretthet

Jeg har tidligere kåret Junipher Greenes perle Friendship til Norges beste plate, men denne herligheten her kommer neimen ikke langt etter, selv om den er fra et helt annet musikalsk univers: The Aller Værstes overflødighets­horn av spilleglede og idérikdom: ”Materialtretthet”.

Først litt tidskoloritt: Plata kom ut i 1980, i en tid da norsk rock var i en enorm utvikling, sterkt inspirert av britisk punk og new wave (bølgen som kom etter punken). Dette fødte mange norske band som ikke ble veldig varige, og som vel heller ikke var veldig originale, men det viktigste var kanskje oppvåkningen, og ikke minst norsk-på-norsk bølgen som må ta æren for ”De Fire Store”: Dum Dum Boys, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne og De Lillos.

Ett av de virkelig originale norske bandene som dukket opp i denne perioden, men som dessverre ikke hadde veldig lang levetid, var The Aller Værste (TAV!). De regnes som et Bergens­band – fordi det var der de bodde da de startet bandet, men består av fire Bærumsgutter (Ketil Kern - trommer, Harald Øhrn – bass/ vokal, Sverre Knudsen – bass/ vokal, Chris Eriksen – gitar/ vokal) og en siddis (Lasse Myrvold – gitar/ vokal).

TAV! var ikke bare inspirert av punk og nyveiv (band som Clash og Gang of Four), men like mye av ska (kjapp britisk reggae, som for eksempel The Specials og Madness) og Dexy’s Midnight Runners, et britisk band som reintroduserte blåserrekker og soul. Dessuten var de fem gutta sterkt politisk engasjert, og var dypt forankret på venstresida i norsk politikk (til tross for sin Bærums-bakgrunn). Men først og fremst er de et sjeldent lekent og idérikt band helt uten hemninger.

Here we go!

Plata med det freidige coveret stjålet direkte fra pastillesken Stupedama er et av de flotteste, ikoniske platecoverne som er laget) i Norge. Og den er full av like ikonisk, i norsk sammen­heng, helt unik musikk. Det starter forrykende, med kafé-piano og fete tromboneriff, og den utrolige åpningslåta ”Du sklei meg så nært innpå livet” som introduserer oss for TAV!s musikalske univers: Fete bassriff, sylskarpe gitarer, kraftfullt farfisa-orgel (som bl.a. var en del av Elvis Costellos lydbilde) og et tekstunivers av sære, merkelige fragmentariske og tidvis også veldig politisk korrekte formuleringer – i retrospektiv må det vel sies å høres sjarmerende naivt ut, det hele. Dessuten er det en rekke nesten pubertalt sjarmerende tekster om damer og øl. Denne låta er også med på soundtrack-albumet fra filmen Manne som elsket Yngve, som jeg tidligere har anbefalt.

Når jeg nå sitter og lytter meg gjennom denne plata for n’te gang., slår det meg hvor fullstendig tidløst dette er. Den var glitrende bra da den kom ut, og den er minst like livsbejaende og begeistrende i dag.

Det som også er så fascinerende ved denne plata, er at nesten ingen av TAV!-gutta egentlig kunne spille før de kom sammen, så det er en kollektiv oppvåkning vi her hører,

Jeg har nevnt én låt, men jeg innser at jeg like gjerne kan stoppe der. For favoritter på denne plata? Nei, jeg greier ikke det. Plata består av nesten 50 minutter og 17 glitrende låter, og for meg er alle helt gull. Stort bedre anbefaling kan jeg faktisk ikke gi.

TAV! holdt sammen bare et par års tid, og utga bare to plater (”Materialltretthet” og ”Disniland i de tusen hjem” – senere kom samleplata "The Aller Værste"), men står allikevel som en bauta i rockehistorien.

Plata er en av 10 norske plater som er tatt med i norskavdelingen i den fantastiske boka ”1001 album du må høre før du dør”. Dessuten vant den Spellemannsprisen i klassen for Nyrock. Den gang skulle alle vinnere opptre sammen med Kringkastingsorkesteret, og deres framføring av ”Bare ikke nok” sammen med symfonikerne ledet av Egil Monn Iversen er en utrolig opplevelse (du kan høre den på samleplata).

TAV hadde også en del veldig interessante etterfølgere: Chris Eriksen og Lasse Myrvold dannet Løver og Tigre sammen med jazzmusikere fra Hot Club De Norvège – en utenkelig, men allikevel glitrende fusjon. The Beste besto av 3/5 av TAV!, sammen med bl.a. Dum Dum-gitarist Kjartan Kristiansen.

Mer av TAV!

I tillegg til de andre TAV!-platene, vil jeg gjerne slå et slag for plata ”Dans til musikken” som utkom på CD i 2006, og er en hyllestplate til Lasse Myrvold som dessverre døde av kreft for et par år siden. Her gjør en haug med norske artister (for eksempel Jan Eggum, Dum Dum Boys, Lars Lillo Stenberg. Harald Eia, Hopalong Knut, Stavangerensemblet og 18 til) sine versjoner av Lasse Myrvolds låter – både fra TAV! og andre konstellasjoner). Plata går til inntekt for Lasses datter, som ble foreldreløs ved Lasses dør. Kjøp kjøp!

Bowie er fra Sunnmøre. Finn Coren: ”Lovecloud”

Finn Coren må betraktes som en musikernes (og ikke minst kritikernes) musiker. For han er vel bortimot ukjent for den jevne nordmann, men dypt elsket av en liten, hard kjerne. Hvori opptatt undertegnede. Så blodig urettferdig. For Coren fortjener massiv hyllest.

Men kanskje er han rett og slett for ambisiøs. For storslagen og kunstnerisk for en kunstart som populærmusikken. Musikere som driver med musikk litt utenfor allfarvei, og gjør det for kjærlighet til musikken, ikke for kjendiseriet, de kan tidvis ha leie kår.

Anmelderfavoritt

Finn Coren er en sunnmøring som har drevet på i snart to tiår uten å selge særlig mye plater. Men kunne han levd av terningkast hos anmelderne, ville han vært en rik mann. Hans aller siste plate – dobbelt-CD’en fra i fjor med den utrolig selgende tittelen ”I draumar fær du. Dikt av Olav H. Hauge” fikk en 6’er på terningen av både Aftenposten, Dagsavisen, VG, Adresseavisen og Oppland Arbeiderblad, og på den årvisse lista over Årets Plate som settes opp av nesten 50 norske plateanmeldere, var Coren blant de 6 norske artistene som kom inn på topp 40.

Når sant skal sies, er jo en slik plate bortimot det motsatte av publikumsfrieri, for å sette musikk til nesten hundre år gamle dikt på verdens mest ubegripelige vestlandsdialekt, ja det roper jo ikke Kjøp! Kjøp! av det. Dikteren Olav H. Hauge slår kanskje ikke så veldig godt på hitlistene, til tross for at musikken er flott, storslagen og svært så ambisiøs.

Lovecloud er imidlertid ren pop

Men la oss heller gå noen år tilbake, til en av Corens tidligere plater, nemlig "Lovecloud" fra 1999. Det er nok et langt enklere sted å starte hvis man skal oppleve Coren for aller første gang.

Og for å komme tilbake til den litt sleipe teaseren med Bowie-assosiasjoner. Coren er blitt sammen­liknet med Bowie, absolutt med en viss rett. For musikalsk har han en del likhetstrekk med ham. Kanskje særlig vokalt. De har begge en teatralsk, dramatisk sangstil, der de ”opptrer” like mye som de synger. De har ingen motforestillinger mot å være pompøse og storslagne. Deilig det.

Men likhetstrekkene stanser vel der. For Coren har ikke Bowies kameleon-tendenser, han er langt mer tro mot musikalske idealer. Og har slik sett en langt mer rendyrket stil. Mens Bowie har hundre. De Coren-platene jeg har på iTunes, er forresten klassifisert som hhv. Folk, Pop, Rock og Unclassifiable. Jeg vil selv beskrive det som stemningsfull og betagende, lavmælt rock. Kanskje ikke ulikt Midnight Choir, en annen av landets ”glemte” kremartister.

Mye flotte låter her

Mest Bowie er han i uptempo-låter som ”Shake Up The World”, ”Poison Girl”, ”Worn At The Edges” og ”Blind Little Girl”, stilige rockere som vil treffe enhver Bowie-elsker midt i hjertet, sann mine ord. For å sette dette inn i Bowie-kronologien; la oss si at dette har elementer fra både Hunky Dory, Ziggy Stardust og Space Oddity.

Innimellom finner vi feiende flotte pop-perler som ”In The Trenches” (der han virkelig er Bowiesk når han trår til ekstra), ”Chasing The Rainbow” og ”Blind Little Girl”

Dessuten har vi noen tenksomme lavmælte visepopsaker som minner om tidligere omtalte Midnight Choir. For eksempel i ”Tears Of Joy”, ”Riverboatman” og avslutningssporet ”Grow Old With Me” (en John Lennon-låt der han synger duett med Anne Marie Almedal fra sørlandsbandet Velvet Belly, en kvinne og et band som har lidd samme skjebne som Coren. De har laget ufattelig flott musikk som ingen har hørt.) Her gjør de Lennon-låta som en var og vakker pianovuggevise.

Andre Coren-plater

Her får du rett og slett hele Corens diskografi (fordi han fortjener det!) Spor dem opp, de er faktisk ganske tilgjengelige i velassorterte platebutikker (for eksempel Platekompaniet).

• Finn Coren: The Ecchoing Green (1989)
• Love’s Loneliness (1990) (under artistnavnet A Full Moon In March)
• Finn Coren The Blake Project: Spring (1997)
• Finn Coren The Blake Project: Spring: The Appendix (1998)
• Finn Coren: Lovecloud (1999)
• Finn Coren: I draumar fær du (2008)

Det er ikke mange lytteprøver å finne av Finn Corens musikk på nettet, men her har du et par:

• Riverboatman (fra Lovecloud-CD’en): http://www.youtube.com/watch?v=VJJpyVrgLKY
• The fly: www.finncoren.com/fls/vid.php

Sjekk forøvrig ut: www.myspace.com/finncoren

Tommy Tokyo and Starving for my Gravy: Smear Your Smiles Back on

Har du bekymret deg for hvem som skal fylle tomrommet etter Madrugada? Det er det ingen grunn til. Det hullet ble allerede i 2008 fylt av Tommy Tokyo and Starving for my Gravy. Bedre norske album kom det ikke det året, og jeg innbiller meg at dette er et album som står som en påle også mange år fram i tid.

Dette er et relativt ferskt band, med bare et par småutgivelser bak seg før bomben ”Smear your smiles back on” kom seinhøsten 2008. Bandet består av Tommy Lorange Ottosen og ”gutta hans”. Et svært kompetent band, men nær ingen tvil: Det er Tommy som er sjefen. Og med suveren dødsforakt oppfører han seg som om han har stått på en scene minst like lenge som Madrugada, med en musikalsk selvtillit, integritet og personlighet som de færreste kan varte opp med, etter mye lengre liv i rampelyset.

Referanser

Det er naturlig å namedroppe litt referanser her, for sitt sterke uttrykk til tross; han står på skuldrene til storheter. Det trekkes tråder til roots, gospel, soul og americana her, og man hører tydelig både Nick Cave og Leonard Cohen, i det fjerne skimtes Bob Dylan og Lou Reed, men aller mest minner han meg om det sørgelig oversette amerikanske bandet The Call som ga ut en serie sterke album på 80-tallet. Men la ikke flinke læremestre frata Tokyo & co det faktum at de har skapt en nesten-sensasjon i den norske platehøsten. Og først og fremst er det kanskje den inderligheten og pågåenheten det framføres med.

Albumet starter nesten litt Thomas Dybdahl-aktig med ”Exploitation Picket Fence” og fortsetter ganske så gospelaktig med ”The Circle Must Be Broken” en av platas sterkeste låtene, med en Tommy Tokyo som ropesynger av full hals. ”Somersault” er en forsiktig lavmælt ballade, litt i Neil Young-leien. Adskillig mer rocka (og ganske likt tidligere omtale The Call) er ”Dead Upon A Chair”, der han både bruker mandolin og megafon til å skape sitt helt spesielle uttrykk. I ”A great challenge” er vi hjemme hos Neil Young igjen. Min favoritt er” Abraham's Hat”, en krass politisk låt om mannen som snart ikke lenger bekler det amerikanske presidentembedet, med som tildeles flere stygge leggspark.

I ”A monkey in the White House!”, synger han. ”I am not a crook, Richard Nixon was a crook, I’m Tiger Woods of politics” og selvfølgelig: ”We are the saviours, the planet police.” I Long Road Home” er vi i det milde hjørnet igjen, med en hjemme-hos-sang om de nære, hjemlig ting. Så skrus tempo opp igjen i ”Derail and Demise”, som er litt Waterboysaktig, med munnspill og aktive akustiske gitarer og en allsangvennlig melodi. ”Browning 38” handler om gunner’n hans og er en sterk, desperat kjærlighetssang. ”I love my gun, my Browning 38”.

Dette er rett og slett en suverent flott plate, hør noen eksempler på deres MySpace-sider. De holder konsert på Rockefeller om ikke alt for lenge, så det gjelder å kjenne sin besøkelsesitd her. Vi sees!

Rock med fele. Gåte: Jygri

Fele og rock er noe som tidvis har dukket opp og vært kult, særlig på 70-tallet, da folkrocken vare ganske stor, var jo fele bortimot et hipt rockeinstrument. Men dette varer ikke særlig lenge av gangen. Siste gang jeg kan huske det var kult her på berget, var med Gåte som nå er oppløst men som vel ryktes å gjøre noen festivaljobber hist og pist. Det hadde ikke vært meg imot, for glitrende plate Jygri betrakter jeg som en særdeles vellykket fusjon av norsk folkemusikk (med hardingfela temmelig sentralt) og tidvis ganske tung rock.

Ser vi tilbake i historien, ser vi jo at bandet trekker sine tråder tilbake til for eksempel bergensbandet Saft, som spilte sammen med Sigbjørn Bernhoft Osa, og ikke minst Folque, som drev med omtrent det samme som Gåte, men i langt mildere form (men allikevel slet med mI-bevegelsens syn på at elektriske gitarer var et knefall for amerikansk storkapital -dette til tross for at Folque ga ut platene sine på ml’ernes eget plateselskap MAI).

Folkrock helt uten fjøslukt

Bare så det er sagt: Gåte er langt tøffere, og langt mer rocka enn det meste du har hørt av folkrock tidligere. Det til tross for at det meste på plata er tradisjonslåter. Derfor lyktes de vel så bra på små rockeklubber som på bygdedans. Selv er Gåte mest inspirert av det svenske bandet Garmarna som mikser svensk tradisjonsmusikk med en form for teknobasert rock. Selv får jeg også assosiasjoner til svensk finske Hedningarna.

Det som særlig særpreger Gåte er det fantastisk stødige rockekompet i bånn, (med unntak av felespiller Sveinung Sundli har ingen av bandmedlemmene noe som helst forhold til folkemusikk). Og så har de en gudbenådet frontfigur i Sundlis lillesøster Gunnhild, som hadde lekt seg med kvad gjennom barndommen, men som en alder av bare 16 år framstår som en fullbefaren proff vokalist og ikke minst scenefigur (ifølge dem som har sett bandet live). Hun er en rockehulder med en pondus og en urkraft som virkelig kler denne flotte, rotekte musikken.

Folklåter i rockedrakt

Samtlige låter på plata er tradisjonsmusikk med røtter langt, langt tilbake i norsk folke­musikk, men den rockedrakten de er ikledd gjør dem ultramoderne i uttrykket, samtidig som de ivaretar kulturarven. Selv har jeg aldri hatt noe spesielt forhold til folkrock, men dette her imponerer meg grenseløst. Det er bare så synd at bandet ga seg etter få år, fordi vokalist Gunnhild ville finne på andre ting. Synd, men trist. Men vi kan i hvert fall kose oss med Jygri (bandets debutplate, belønnet med Spellemannsprisen i 2002 i klassen Årets nykommer), oppfølgeren Iselilja, eller liveplata Liva.

Her har du noen anbefalingsverdige lytteprøver fra Gåte

• Bendik og Årolilja
• Til deg
• Følgje, live fra Alarmprisutdelingen (et fyrverkerri på scenen!)
• Snåle mi jente

Dagens dobbel: Harry’s Gym og I Was a King

To band i ett er ingen dårlig løsning, og det får du med duoen I was a king og Harry’s Gym. Dette er to norske band som nærmest er bygget opp rundt en og samme person, nemlig Anne-Lise Frøkedal, Norges antagelig mest omtalte rockeperson de siste månedene.

Selv har jeg falt spesielt for Harry’s Gym (og deres selvtitulerte debutplate) av disse to, og der er frk. Frøkedal desidert mest framtredende, som bandleder, låtskriver, gitarist og sanger (i I Was a king er hun primært gitarist). Så la oss ta Harry’s Gym først. Sitt gjennombrudd fikk de på By:Larm for et par år siden, der de var blant artistene alle snakket om. Og det er vel unt, for dette er originalt, spennende og meget lyttervennlig. De leverer en slags drømmeaktig pop-rock med mye elektronikk, men også mye solid rockekomp i bånn. Stemmen til frk. Frøkedal er også med på å bidra til det særegne lydbildet de leverer. Hun er vel ingen stor vokalist, men har en særpreget (mye viktigere enn ”flink”) litt tørr røst som definitivt ikke er dusinvare. Og hun skriver rett og slett glitrende poplåter. Som for eksempel ”Someone new”, en virkelig smittende og medrivende perle

De leverer en moderne, tidsaktuell musikk som låter veldig idag (eller 2008 da, for å være helt nøyaktig siden det var da den kom ut) der lydbildet er veldig tidsriktig, mens melodiene er mer tidløse. De er trygt forankret innen den britisk-klingende indierocken. Dette er tett og proft utført og kunne utmerket godt blitt tatt for noe fra de britiske øyer.

Men dama er tøff også, og har ingen hemninger verken mht lydbilde eller vokal. I ”Sarah83” kliner hun til med et skikkelig møkkete elektronisk sound, her er hun godt på vei mot å bli et norsk The Knife (den svenske elektronika-duoen). Dette er modig gjort og perfekt utført. Rett etter, på ”The escape”, møter vi plutselig mild, nynnbar pop med levert med like stor selvsikkerhet og personlighet.

”Attic” er en annen perle som minner meg om britiske Placebo i sound og låtoppbygging

Harry’s Gym er rett og slett noe av det flotteste som har kommet ut av norsk rock på mange, mange år. Oppdag dem allerede nå, og bli med fra starten, for disse folka her, og ikke minst Anne-Lise Frøkedal kan, hvis verden er rettferdig, nå svært, svært langt

Og så til hennes andre band, I Was a king og plata med samme navn. Eller, dette er, i motsetning til Harry’s Gym ikke Frøkedals band. Her er hun som nevnt kun bandmedlem (men et markant sådan), bandet ledes av Frode Strømstad. Men Frøkedal er med sitt gitararbeid (som er mer framtredende her enn i det mer elektroniske Harry’s Gym) og ikke minst vokal meget sterkt tilstede her også. Bandet minner meg om britiske Lush, hvis noen kjenner dem. Men Strømstad synger også på plata, og de låtene der han er vokalist har et noe annet preg enn Frøkedals låter.

Her er det mer psykedelia-pop som gjelder, og det kan minne om tidlig 70-talls britisk naivisme av typen som Pink Floyd drev med ledet av den etter hvert gale Syd Barret.

Avslutningsvis en liten ekstrainformasjon om Anne Lise Frøkedal. Hun dukket først opp på banen som medlem av den kvinnelige visetrioen Trio Søt, som gjorde seg bemerket med utelukkende å spille søte, akustiske versjoner av trønderbandet Motorpsychos låter – oversatt til nynorsk. Dette er faktisk også rasende flott å lytte til.