Fele og rock er noe som tidvis har dukket opp og vært kult, særlig på 70-tallet, da folkrocken vare ganske stor, var jo fele bortimot et hipt rockeinstrument. Men dette varer ikke særlig lenge av gangen. Siste gang jeg kan huske det var kult her på berget, var med Gåte som nå er oppløst men som vel ryktes å gjøre noen festivaljobber hist og pist. Det hadde ikke vært meg imot, for glitrende plate Jygri betrakter jeg som en særdeles vellykket fusjon av norsk folkemusikk (med hardingfela temmelig sentralt) og tidvis ganske tung rock.
Ser vi tilbake i historien, ser vi jo at bandet trekker sine tråder tilbake til for eksempel bergensbandet Saft, som spilte sammen med Sigbjørn Bernhoft Osa, og ikke minst Folque, som drev med omtrent det samme som Gåte, men i langt mildere form (men allikevel slet med mI-bevegelsens syn på at elektriske gitarer var et knefall for amerikansk storkapital -dette til tross for at Folque ga ut platene sine på ml’ernes eget plateselskap MAI).
Folkrock helt uten fjøslukt
Bare så det er sagt: Gåte er langt tøffere, og langt mer rocka enn det meste du har hørt av folkrock tidligere. Det til tross for at det meste på plata er tradisjonslåter. Derfor lyktes de vel så bra på små rockeklubber som på bygdedans. Selv er Gåte mest inspirert av det svenske bandet Garmarna som mikser svensk tradisjonsmusikk med en form for teknobasert rock. Selv får jeg også assosiasjoner til svensk finske Hedningarna.
Det som særlig særpreger Gåte er det fantastisk stødige rockekompet i bånn, (med unntak av felespiller Sveinung Sundli har ingen av bandmedlemmene noe som helst forhold til folkemusikk). Og så har de en gudbenådet frontfigur i Sundlis lillesøster Gunnhild, som hadde lekt seg med kvad gjennom barndommen, men som en alder av bare 16 år framstår som en fullbefaren proff vokalist og ikke minst scenefigur (ifølge dem som har sett bandet live). Hun er en rockehulder med en pondus og en urkraft som virkelig kler denne flotte, rotekte musikken.
Folklåter i rockedrakt
Samtlige låter på plata er tradisjonsmusikk med røtter langt, langt tilbake i norsk folkemusikk, men den rockedrakten de er ikledd gjør dem ultramoderne i uttrykket, samtidig som de ivaretar kulturarven. Selv har jeg aldri hatt noe spesielt forhold til folkrock, men dette her imponerer meg grenseløst. Det er bare så synd at bandet ga seg etter få år, fordi vokalist Gunnhild ville finne på andre ting. Synd, men trist. Men vi kan i hvert fall kose oss med Jygri (bandets debutplate, belønnet med Spellemannsprisen i 2002 i klassen Årets nykommer), oppfølgeren Iselilja, eller liveplata Liva.
Her har du noen anbefalingsverdige lytteprøver fra Gåte
- Følgje, live fra Alarmprisutdelingen (et fyrverkerri på scenen!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar