DePress: Block to block

Rockejournalister og forståsegpåere er gjerne uenige om det meste, men at debutplata til DePress ligger på Topp 5 blant beste norske plater gjennom tidene, vekker knapt noen konflikt. Selv plasserer jeg den på 3. plass, hårfint bak Junipher Greenes ”Friendship” og The Aller Værstes ”Materialtretthet”.

Dette er forøvrig en plate jeg husker eksakt når og hvor jeg hørte første gang. Det var tidlig 1981, i platestudioet der den norske trioen DePress spilte inn sin debut, og dette var en presse­lytting der utvalgte musikk­blader var invitert (selv skrev jeg den gang i en bitteliten rockeblekke og hadde derfor gyldig adgang.)

Det som den gang strømmet ut av de profesjonelle høyttalerne på fullt volum var musikk jeg aldri hadde hørt maken til og blåste meg (og de andre frammøtte) fullstendig av banen. Låta var det som raskt ble DePress’ signaturmelodi, ”Bo Jo Cie Kochom” (spor 8 på CDen, på LPen var den startlåta på side 2). Den klinte til med sånn en kraft og energi at det var nesten uhørt i norsk musikkverden den gang. Det var så originalt og så drit tøft at ingen hadde hørt maken. I dag lyder det kanskje en smule spinkelt, men ingen skal ta fra dem den autoriteten dette hadde i 1981.

Bandfakta

For dem som ikke kjenner plata, er det på høy tid med et par saksopplysninger. DePress var en trio bestående av polske Andrej Nebb på bass/ vokal, Jørn Christiansen på gitar og Ola Snortheim på trommer. Nebb var forøvrig polsk flyktning, selv om det er litt uklart om han flyktet av politiske årsaker eller bare av kjedsomhet og eventyrlyst. Som bassist hadde han den klare ulempen at han hadde mistet to fingre på venstrehånden, noe som rimeligvis ga en litt primitiv men aggressiv stil.

Bandets sound var fullstendig unikt, med Nebbs absurde tekster på en primitiv kombinasjon av polsk, russisk og engelsk, sunget av full kraft med et volum som om det var er digert russisk mannskor som sto bak. Dette til et sylskarpt, engelsklydende new wave-komp av første klasse, med Jørns skarpslipte elgitar i førersetet.

Stjerneprodusent

Dessuten hadde de hyret inn en virkelig stjerneprodusent i engelske John Leckie, en mann som så de åpenbare potensialene det lå i denne merkelige norske trioen. Leckie hadde tidligere skrudd knotter for George Harrisons "All Things Must Pass" og Pink Floyds "Dark Side Of The Moon". Så vi snakker ingenn hvem som helst. Dessuten var han selve kongen av new wave produksjon med artister som XTC, Magazine, Simple Minds i porteføljen, og han har senere jobbet med for eksempel Public Image Limited, The Fall, Stone Roses, Verve og Radiohead. SÅågjorde han da også en framifrå prestasjon for DePress.

En virkelig kunstner

Det som gjorde bandet ekstra eksotisk var de absurde tekstene og en kunst-studerende frontmann som talte i store bokstaver med fullstendig ubegripelig innhold. Etter ”Block to block” kom singelen ”Fiskepudding”, der han synger om nettopp … fiskepudding på polskengelsknorsk. Deres neste single var en hyllest til kunstmaleren Lars Hertervig, en begavet, undervurdert (og delvis asyl-innesperret) kunstmaler.

I min kortvarige karriere som musikkjournalist, gjorde jeg også et forsøk på å intervjue Andrej Nebb. Det er en av de mer absurde opplevelser jeg har hatt. Ikke skjønte han mine spørsmål (norsk kunne han nemlig ikke), ikke skjønte jeg språket hans, og ikke skjønte jeg noe som helst av det eventuelle meningsinnholdet hans heller. Så selve intervjuet, det gikk ikke akkurat inn i presse­historien.

Historien etter Block to block

”Block to block” solgte bra (ca 15.000 eks av en nyveiv-pate var oppsiktsvekkende mye!) og fikk også Spelmannsprisen for plata. Men bandet ble en heller kortvarig affære. Alle de store norske new wave bandene på den tiden ble utslitt ganske fort (The Aller Værste, Kjøtt, The Cut). Men bortsett fra de nevnte platene, rakk de å gi ut platene ”Product” i 1982, ”On the Other Side” i 1983, mens ”The Ballshow Trio” kom i 1991, da de var gjenforent en periode. I tillegg er det kommet en del rariteter som er av størst interesse for komplettister og samlere.

Mer interessant er egentlig det som kom i etterkant av DePress. Andrej Nebb har gitt ut en rekke plater med Holy Toy, som fortsatte tankegangen fra DePress, men i en langt mer eksperimentell stil. Jørn Christensen har gjort veldig mye forskjellig, og kjennes fra bl.a. Can Can, Cirkus Modern, Langsomt Mot Nord (som var ham pluss Snortheim), Mercury Motors og ikke minst Young Neils, i tillegg til at han vært en fetert produsent for bl.a. De Lillos.