Dagens dobbel: Harry’s Gym og I Was a King

To band i ett er ingen dårlig løsning, og det får du med duoen I was a king og Harry’s Gym. Dette er to norske band som nærmest er bygget opp rundt en og samme person, nemlig Anne-Lise Frøkedal, Norges antagelig mest omtalte rockeperson de siste månedene.

Selv har jeg falt spesielt for Harry’s Gym (og deres selvtitulerte debutplate) av disse to, og der er frk. Frøkedal desidert mest framtredende, som bandleder, låtskriver, gitarist og sanger (i I Was a king er hun primært gitarist). Så la oss ta Harry’s Gym først. Sitt gjennombrudd fikk de på By:Larm for et par år siden, der de var blant artistene alle snakket om. Og det er vel unt, for dette er originalt, spennende og meget lyttervennlig. De leverer en slags drømmeaktig pop-rock med mye elektronikk, men også mye solid rockekomp i bånn. Stemmen til frk. Frøkedal er også med på å bidra til det særegne lydbildet de leverer. Hun er vel ingen stor vokalist, men har en særpreget (mye viktigere enn ”flink”) litt tørr røst som definitivt ikke er dusinvare. Og hun skriver rett og slett glitrende poplåter. Som for eksempel ”Someone new”, en virkelig smittende og medrivende perle

De leverer en moderne, tidsaktuell musikk som låter veldig idag (eller 2008 da, for å være helt nøyaktig siden det var da den kom ut) der lydbildet er veldig tidsriktig, mens melodiene er mer tidløse. De er trygt forankret innen den britisk-klingende indierocken. Dette er tett og proft utført og kunne utmerket godt blitt tatt for noe fra de britiske øyer.

Men dama er tøff også, og har ingen hemninger verken mht lydbilde eller vokal. I ”Sarah83” kliner hun til med et skikkelig møkkete elektronisk sound, her er hun godt på vei mot å bli et norsk The Knife (den svenske elektronika-duoen). Dette er modig gjort og perfekt utført. Rett etter, på ”The escape”, møter vi plutselig mild, nynnbar pop med levert med like stor selvsikkerhet og personlighet.

”Attic” er en annen perle som minner meg om britiske Placebo i sound og låtoppbygging

Harry’s Gym er rett og slett noe av det flotteste som har kommet ut av norsk rock på mange, mange år. Oppdag dem allerede nå, og bli med fra starten, for disse folka her, og ikke minst Anne-Lise Frøkedal kan, hvis verden er rettferdig, nå svært, svært langt

Og så til hennes andre band, I Was a king og plata med samme navn. Eller, dette er, i motsetning til Harry’s Gym ikke Frøkedals band. Her er hun som nevnt kun bandmedlem (men et markant sådan), bandet ledes av Frode Strømstad. Men Frøkedal er med sitt gitararbeid (som er mer framtredende her enn i det mer elektroniske Harry’s Gym) og ikke minst vokal meget sterkt tilstede her også. Bandet minner meg om britiske Lush, hvis noen kjenner dem. Men Strømstad synger også på plata, og de låtene der han er vokalist har et noe annet preg enn Frøkedals låter.

Her er det mer psykedelia-pop som gjelder, og det kan minne om tidlig 70-talls britisk naivisme av typen som Pink Floyd drev med ledet av den etter hvert gale Syd Barret.

Avslutningsvis en liten ekstrainformasjon om Anne Lise Frøkedal. Hun dukket først opp på banen som medlem av den kvinnelige visetrioen Trio Søt, som gjorde seg bemerket med utelukkende å spille søte, akustiske versjoner av trønderbandet Motorpsychos låter – oversatt til nynorsk. Dette er faktisk også rasende flott å lytte til.