Dette er samme dama som skrev seg inn i historiebøkene som den lett humørløse vinneren av Spelmannsprisen i kategorien Beste Kvinnelige Artist 2008 med takketalen: ”Jeg er først og fremst artist. Deretter kvinne.” For deretter å gå furten ned av scenen.
Dette var en dame jeg trodde var en av disse søte, snille singer-/ songwriter-artistene som vi har så mange av (uten at jeg strengt tatt hadde hørt en eneste tone av henne). Og for litt siden hørte jeg en spennende, fargerik, stemningsfull låt framført av en kvinnelig artist jeg ikke kjente (alltid irriterende for en pop quiz’er som undertegnede). Dette var ifølge P1 Suzanne Sundfør fra hennes siste plate ”Brothel”, en plate jeg allerede hadde registrert hadde mottatt toppkarakterer og rungende applaus fra et bortimot enstemmig kritikerlaug. Og da var det rett hjem, logge meg på Spotify og sjekke den ut.
Jeg fikk en umiddelbar bekreftelse på at verken kritikerne eller mitt førsteinntrykk ljuger. For dette er virkelig flotte saker. Og jeg må bare, beklage, Suzanne, men jeg tror du står i høy fare for å bli Beste Kvinnelige Artist igjen jeg, gitt.
Og jeg ber alle legge bak seg tanker om de andre singer-/ songwriterne her på berget (av begge kjønn), for dette er virkelig i en helt særegen klasse, og minner langt mer om fremmede fugler enn om etterkommere av Carly Simon og Joni Mitchell. De to første artistene som slo meg er den svenske eksentrikeren Jenny Wilson og det amerikanske bandet Yeasayer (sistnevnte særlig i det imponerende åpningskuttet med noen overjordisk vakre klanger og harmonier.) Kate Bush kan kanskje også flimre i bakgrunnen (selv om Susanne synger et par oktaver lavere), og Björk kan også være en relevant referanse.
Her er det også lekre keyboardklanger vi kjenner fra Morten Quenilds arbeid ikke minst fra Susannah & The Magical Orchestra. Plata er for øvrig produsert av Jaga Jazzist-tusenkunstner Lars Horntvedt, men gode hjelpere til tross: det står en knallsterk kvinne (unnskyld, jeg mener person bak det hele). Stemmen hennes er uttrykksfull og intens, med en fabelaktig innlevelse og tilstedeværelse. Det er noen korepartier her (hun synger nok stemmene selv) som er nesten overjordisk vakre.
Det er svevende og intimt, drømmende og vakkert. Tittellåten er av et kaliber at jeg tror det neppe blir skapt bedre enkeltlåter i Norge i år (av kvinne eller mann). Dette til tross; dette er et typisk album, ikke en serie gode enkeltlåter. Det er en fjellstø helhet som gjør meg overbevist om at denne plata vil bli stående i ettertid som noe av det beste noen gang.
Og bare for å ha sagt det; hun gir definitivt ikke ved dørene. Det er ingen lettbent pop dette her, men "pop" er det definitvit allievel.
Men nå skal jeg ut og kjøpe plata, for det er klart; et mesterverk som dette holder det ikke å ha bare på Spotify. Det må eies!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar