Jeg trekker en syltynn rød tråd fra en tidligere anbefaling denne gangen. Jeg nevnte at Norges Bowie (Finn Coren) på sin plate Lovecloud sang en låt sammen med Anne Marie Almedal fra Kristiansandsbandet Velvet Belly. Da fortsetter jeg rett og slett med å gløtte inn i Velvet Bellys vidunderlige arkivskap, for dette sørgelig oversette bandet har en fantastisk kvalitet på katalogen sin. For eksempel i herværende plate, ”Lucia” fra 2000, den eneste av bandets plater som fikk Spellemannspris og som også inneholdt noe som nærmet seg en hit.
Men jeg kunne egentlig valgt nesten hvilken som helst av de andre fem platene de ga ut mellom 1992 og 2003 (eller for den saks skyld frk. Almedals solo-plate fra 2007). I skrivende stund greier jeg ikke helt å velge en favoritt blant alle disse deilige platene. Og hvis jeg også legger til prosjektet AM and the UV som er Anne Marie (AM) og den britiske elektronika-kjendisen Nicholas Sillitoe, ja da blir det bare rett og slett for vanskelig å velge sin yndling. (Som du skjønner; dette er artister jeg er mer enn litt glad i.)
Hvem likner de på?
Skal jeg starte med å trekke noen referanser til andre artister, er det plent umulig å unngå det såkalte 4AD-soundet, oppkalt etter det engelske plateselskapet 4AD, med trendsettende artister som Cocteau Twins, Dead Can Dance og This Mortal Coil. (Jeg er rimelig sikker på at bandnavnet deres rett og slett er lånt fra en låttittel fra Dead Can Dance.)
I sine mest elektroniske øyeblikk kan de også minne om britiske Massive Attack. Norske referanser kan være Bel Canto, kanskje også litt Bertine Zetlitz (de tidligste platene hennes involverte kristiandsanderen Jan Bang, som også har hjulpet Velvet Belly på produsentsiden). Men for all del, referanser til tross: Velvet Belly er mest av alt seg selv.
Pop med skummelt bakteppe
Lucia inneholder bandets antagelig største popmusikalske øyeblikk, og i hvert fall det nærmeste de var en ordentlig hit, i låta ”Easy”. ”Easy” er en feiende flott poplåt, som minner veldig om Cocteau Twins med U2s gitarlyd (det eneste jeg liker ved Bono & co), med en smektende og fengende melodi som hekter seg veldig fort. Like pop-fengende er ”Fast and far away” med smektende feler og et sommerlig vakkert komp. De gjør også en lekker versjon av Kate Bush-låta ”The man with the child in his eyes”, vel tilpasset deres eget sound.
Men det hele starter i småskummelt Massive Attack-terreng med flotte "Trick", en dunkel elektronisk sak, elegant paret med vakker kvinnesang. I samme territorium finner vi ”The station” og ”Oystercatcher”. Personlig liker jeg dem aller best når de er i dette humøret, den herlige kombinasjonen av skjønnsang (frk. Almedal synger virkelig usedvanlig vakkert) og flotte melodier og instrumental eksperimentering. For selv om stemmen hennes er noe som griper deg umiddelbart; instrumentalt er de langt mindre umiddelbare og langt vanskeligere tilgjengelig. Kombinasjonen av vakkert og litt hemmelig/ skummelt er for meg svært så forførende. Det har en alltid tilstedeværende nerve som hever det fra ordinær popmusikk. Men samtidig; dette er verken vanskelig, bråkete eller utilgjengelig musikk. Og kan du tenke deg flottere musikk? Flotte, fengende melodier og et arrangement som stadig byr på noe nytt. Slik er Velvet Belly. Og så har de landets vakreste kvinnelige vokalist også, det skader jo ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar