Barbie Bones: Brake for nobody/ Death In The Rockinghorse Factory

Barbie Bones er et Bergensbasert band som eksisterte i perioden 1987 – 1993. De startet sin karriere under navnet Monalisa Overdrive, et navn de måtte kvitte seg med fordi det var opptatt. Men under navnet Barbie Bones ga de ut to aldeles glitrende rockeplater som hadde fortjent en langt bedre skjebne enn en Spelemannspris, kommersiell fiasko og derpå følgende glemsel.

Alle som har vært på rockeklubben Garage i Bergen har berørt Spelemannsprisen de mottok for debutplaten sin i 1990. Prisen donerte de nemlig til Garage som sveiset den fast som dørhåndtak, og fortsatt står den som et monument over rockens urettferdighet. For det er klart; dette bandet var eslet for større ting.
De spilte en feiende frisk uhøvlet rølpete rock, en vi-går-rett-på- samma-hva-vi-støter-på form for rock som bare unge, frekke musikere totalt uten hemninger og stinne av kreativitet og selvsikkerhet kan varte opp med. Debuten kom i 1990 med ”Brake For Nobody”, og oppfølgeren ”Death In The Rockinghorse Factory” kom i 1992.

Eliteserien

I min verden rager dette bandet høyt der opp i den norske Eliteserien, blant The Aller Værste, DePress, Kjøtt og Jokke (og ferske bergensere som Fjorden Baby! og John Olav Nilsen & Gjengen). De har samme respektløse, forfriskende holdning. Jeg er overbevist om at liker du ett av disse bandene, så liker du dem alle. Dette er umiddelbart og fengende, og knallsterke låter.

Det var den gamle historien: Barbie Bones tente alle innen musikkpolitiet innen- og utenlands, de fikk strålende kritikker for både plater og konserter. Jeg så dem selv på bittelille Elm Street i Oslo, og en tettere og mer intens rockekonsert har jeg aldri vært på. Internasjonale plateselskaper lover gull og grønne skoger. Og så blir det aldri noenting. Ufattelig trist, for dette er så bra at det fortjener et digert publikum. Skal jeg musikalsk sett sammenlikne dem med noe, tror jeg Red Hot Chili Peppers dengang de var bra, dvs. rundt den forfriskende dobbelt-LP’en ”Blood sugar sex magik” er en god sammenlikning. Forskjellen er bare at RHCP ble digre kommersielt (og drit kjedelige), mens BB forsvant.

Den ukjente gitarkongen Dag Igland

Det aller tøffeste her er gitarspillet til gitarist Dag Igland, en real axeman som de ville kalt ham i engelskspråklig presse. Sjelden har jeg hørt en mer konsis riffsterk, gitarist – åpningsriffet på ”Freeze-mf!”, låt nr. 1 på album nr. 2 ”Death In The Rocking-Horse Factory” – skulle vært rammet inn og hengt på Nasjonalgalleriet, så flott er den. Mye dårligere er ikke riffet på ”Shake Me Hip” på ”Brake For Nobody”. Nå for tiden livnærer han seg som designer, dyktig bevares (han har laget begge platecoverne deres), men det er klart mannen skulle vært rockestjerne! Øverst der oppe!

To strålende plater, 28 glitrende låter

På plater som dette gidder jeg nesten ikke nevne låter. For her digger jeg absolutt alt sammen. De har gitt ut to plater. 28 låter. Jeg elsker dem alle, og kan synge dem i søvne dersom noen krever det (helst ikke). Jeg synes allikevel det er verd å nevne den aldeles vanvittige coverversjonen av Beatles’ ”Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band”. Tror knapt de er blitt covret så respektløst av noen før eller etter. Og det er slik coverlåter skal lages – fullstendig uten respekt for originalen.

Og jeg gråter innvendig over urettferdigheten ved at dette bandet ga ut to plater som ikke solgte noe som helst, og forsvant i dimman. men trøst deg med at platene fortsatt kan skaffes, og de er verd sin vekt i …blod og tårer? (CD’er vel å merke, Platekompaniet har dem for en slikk og ingenting. LP’ene er vanskelig tilgjengelig, og kostbare. Men det er de jaggu verd også.) Når jeg sitter og hører dem nå, kan jeg nesten ikke fatte hvor bra de egentlig var.

Så hvorfor ble ikke Barbie Bones verdensherskere og solgte i bøtter og spann når de var så vanvittig bra?

Vel, legenden sier det slik:

Spørsmål: Hvordan stopper vi hurtigst og sikrest spredning av Aids?

Svar: Overlat distribusjonen til EMI.

Behøver jeg legge til hvilket plateselskap som ga ut Barbie Bones?

Where are they now?

Igland er som nevnt designer, mens vokalist Yngve Sæthre har gjort solid karriere som plateprodusent, for band som Dum Dum Boys, Anne Grete Preus, Ephemera og ikke minst John Olav Nilsen & Gjengen. Han vant Spellemannsprisen som Årets Produsent i 2009 for sine bragder bak miksebordet. Som musiker har han spilt keyboard hos Popium og Tweeterfriendly Music. Et par ganger har de hatt reunion-konserter, senest på Nattjazz (av alle ting) i Bergen i 2006. Jeg holder nesten pusten og venter på neste gang, for det skal jeg ha med meg.