Herregud! Så vakkert! Susanna And The Magical Orchestra: Melody Mountain

Snakker om å gjøre andres låter til sine egne! Den nesten pinlig ukjente norske duoen Susanna And The Magical Orchestra har nærmest som konsept å ta andres låter og gjøre dem til sine egne. Og det gjør de med en verdighet, en stil, en personlighet jeg knapt vet noen som kan matche.

Det er likegyldig hvem som har skrevet låtene opprinnelig, det er uinteressant hvordan de opprinnelig hørtes ut. Når Susanna & co har håndtert dem, er det de som eier dem. Med hud og hår.

På denne plata spiller den norske duoen utelukkende andres låter. Og det er et låtutvalg som er ufattelig variert, og nærmest utenkelig at de skulle fungere som en helhet. Men det greier Susanna & co med glitrende eleganse. Her snakker vi om en plate med utelukkende coverlåter, og det med låter av artister som Bob Dylan, Joy Division, Leonard Cohen, Prince, Kiss, AC/DC og Depeche Mode, for å ha nevnt de mest diametralt motsatte. Men som allerede nevnt: Etter at de har vært gjennom Susanna & co, er de en helhet man ville forsverget umulig. Det lyder ufattelig helhetlig.

Norske melankolikere

Norge er jo godt forsynt med fremreagende melankolikere, jeg nevner i fleng Thomas Dybdahl og Midnight Choir. Susanna And The Magical Orchestra hører definitivt til i dette eksklusive beitet.

Susanna and the Magical Orchestra er en duo, bestående av vokalist Susanna Karolina Wallumrød og keyboardist Morten Qvenild (kjent fra norske supergrupper som Jaga Jazzist, The National Bank og The Shining), og sammen leverer de den langsomste, stilleste, tristeste og vakreste musikk som tenkes kan. Qvenilds keyboards er så forsiktige at de knapt kan høres, og Susannas vokal er så langsom og stille, at man tidvis nesten ikke hører den. Det grenser til tider nesten til anti-musikk pga fullstendig manglende tempo og rytmikk.

Jeg innrømmer at dette sikkert høres aldeles drittkjedelig ut. Intet kan være mer feil. For dette er uimotståelig vakkert, men krever definitivt litt tid. For dette er HELT annerledes enn alt annet man hører. Jeg vil si at i tider hvor ting går litt for fort, hvor stresset tar overhånd, hvor man mister kontakten med selv’et, da bør Susanna And The Magical Orchestra spilles på blå resept.

Og hvilke herligheter er det så vi får høre her? Jo, en del av artistene bak dem, har jeg allerede nevnt. Her har du hele låtmaterialet:

• "Hallelujah" (Leonard Cohen)
• "It's a Long Way To The Top" (AC/DC)
• "These Days" (Matt Burt)
• "Condition Of The Heart" (Prince)
• "Love Will Tear Us Apart" (Joy Division)
• "Crazy Crazy Nights" (KISS)
• "Don't Think Twice, It's All Right" (Bob Dylan)
• "It's Raining Today" (Scott Walker)
• "Enjoy the Silence" (Depeche Mode)
• "Fotheringay" (Sandy Denny)

Hvis du skal kunne forestille deg hvordan dette lyder i Susannas bekledning, skal du senke tempoet på originallåta til minst det halve. Så skal du bare høre en vakker, trist og langsom kvinnerøst, med et forsiktig keyboard i bakgrunnen, nesten så det ikke er tilstede innimellom. Så skal du høre en levendegjøring, en ekthet, en innlevelse av de tekstene som for en del av låtene sin del er nesten magisk. For man kan knapt mene at Kiss eller AC/ DC står bak gode tekster. Men når Susanna har håndtert dem, er man nesten på gråten. Så troverdig og flott lyder det.

Dette er slik coverlåter egentlig bør låte. I min verden har slike låter ingen verdi i det hele tatt hvis ikke de tilfører originalen noe nytt. En god coverlåt er det motsatte av en kopi. Det er å oppsøke låtas kjerne og gjøre den til sin egen. Jeg våger påstanden: Ingen - i hele verden - greier det like flott som Susanna And The Magical Orchestra. Og siden én av låtene på denne plata, er Leonard Cohens ”Hallelujah” som til de grader er blitt spilt i stykker av de såkalte ”Nye Gitarkameratene”, og tusen andre liksom-artister, er det på sin plass å fortelle at en av de ytterst få versjonene av denne gjennomcovrede låta som har Leonard Cohens ”godkjenning” og kvalitetsstempel, er den som åpner denne plata. Susannas versjon. Den er vidunderlig vakker. Men skal jeg allikevel komme med en personlig favoritt, må det bli versjonen av Joy Divisions vidunderlige ”Love will tear us apart”.

For dem som er interessert i sånt; to av deres låter, er blitt benyttet i såpeserien Grey’s Anatomy, (låtene er mye, mye, mye bedre enn TV- serien), nemlig ”Love will tear us apart” og deres egenskrevne ”Believer” – en av de få låtene som faktisk er deres egen.

Dagbladet har en serie med musikk som spilles i kjendisers bryllup/ begravelser. Jeg må bare si at hvis Susanna synger i begravelsen min, kan jeg gå i jorda når som helst.