Suzanne Sundfør: The Brothel

Dette er samme dama som skrev seg inn i historiebøkene som den lett humørløse vinneren av Spelmannsprisen i kategorien Beste Kvinnelige Artist 2008 med takketalen: ”Jeg er først og fremst artist. Deretter kvinne.” For deretter å gå furten ned av scenen.

Dette var en dame jeg trodde var en av disse søte, snille singer-/ songwriter-artistene som vi har så mange av (uten at jeg strengt tatt hadde hørt en eneste tone av henne). Og for litt siden hørte jeg en spennende, fargerik, stemningsfull låt framført av en kvinnelig artist jeg ikke kjente (alltid irriterende for en pop quiz’er som undertegnede). Dette var ifølge P1 Suzanne Sundfør fra hennes siste plate ”Brothel”, en plate jeg allerede hadde registrert hadde mottatt toppkarakterer og rungende applaus fra et bortimot enstemmig kritikerlaug. Og da var det rett hjem, logge meg på Spotify og sjekke den ut.

Jeg fikk en umiddelbar bekreftelse på at verken kritikerne eller mitt førsteinntrykk ljuger. For dette er virkelig flotte saker. Og jeg må bare, beklage, Suzanne, men jeg tror du står i høy fare for å bli Beste Kvinnelige Artist igjen jeg, gitt.

Og jeg ber alle legge bak seg tanker om de andre singer-/ songwriterne her på berget (av begge kjønn), for dette er virkelig i en helt særegen klasse, og minner langt mer om fremmede fugler enn om etterkommere av Carly Simon og Joni Mitchell. De to første artistene som slo meg er den svenske eksentrikeren Jenny Wilson og det amerikanske bandet Yeasayer (sistnevnte særlig i det imponerende åpningskuttet med noen overjordisk vakre klanger og harmonier.) Kate Bush kan kanskje også flimre i bakgrunnen (selv om Susanne synger et par oktaver lavere), og Björk kan også være en relevant referanse.

Her er det også lekre keyboardklanger vi kjenner fra Morten Quenilds arbeid ikke minst fra Susannah & The Magical Orchestra. Plata er for øvrig produsert av Jaga Jazzist-tusenkunstner Lars Horntvedt, men gode hjelpere til tross: det står en knallsterk kvinne (unnskyld, jeg mener person bak det hele). Stemmen hennes er uttrykksfull og intens, med en fabelaktig innlevelse og tilstedeværelse. Det er noen korepartier her (hun synger nok stemmene selv) som er nesten overjordisk vakre.

Det er svevende og intimt, drømmende og vakkert. Tittellåten er av et kaliber at jeg tror det neppe blir skapt bedre enkeltlåter i Norge i år (av kvinne eller mann). Dette til tross; dette er et typisk album, ikke en serie gode enkeltlåter. Det er en fjellstø helhet som gjør meg overbevist om at denne plata vil bli stående i ettertid som noe av det beste noen gang.

Og bare for å ha sagt det; hun gir definitivt ikke ved dørene. Det er ingen lettbent pop dette her, men "pop" er det definitvit allievel.

Men nå skal jeg ut og kjøpe plata, for det er klart; et mesterverk som dette holder det ikke å ha bare på Spotify. Det må eies!

Barbie Bones: Brake for nobody/ Death In The Rockinghorse Factory

Barbie Bones er et Bergensbasert band som eksisterte i perioden 1987 – 1993. De startet sin karriere under navnet Monalisa Overdrive, et navn de måtte kvitte seg med fordi det var opptatt. Men under navnet Barbie Bones ga de ut to aldeles glitrende rockeplater som hadde fortjent en langt bedre skjebne enn en Spelemannspris, kommersiell fiasko og derpå følgende glemsel.

Alle som har vært på rockeklubben Garage i Bergen har berørt Spelemannsprisen de mottok for debutplaten sin i 1990. Prisen donerte de nemlig til Garage som sveiset den fast som dørhåndtak, og fortsatt står den som et monument over rockens urettferdighet. For det er klart; dette bandet var eslet for større ting.
De spilte en feiende frisk uhøvlet rølpete rock, en vi-går-rett-på- samma-hva-vi-støter-på form for rock som bare unge, frekke musikere totalt uten hemninger og stinne av kreativitet og selvsikkerhet kan varte opp med. Debuten kom i 1990 med ”Brake For Nobody”, og oppfølgeren ”Death In The Rockinghorse Factory” kom i 1992.

Eliteserien

I min verden rager dette bandet høyt der opp i den norske Eliteserien, blant The Aller Værste, DePress, Kjøtt og Jokke (og ferske bergensere som Fjorden Baby! og John Olav Nilsen & Gjengen). De har samme respektløse, forfriskende holdning. Jeg er overbevist om at liker du ett av disse bandene, så liker du dem alle. Dette er umiddelbart og fengende, og knallsterke låter.

Det var den gamle historien: Barbie Bones tente alle innen musikkpolitiet innen- og utenlands, de fikk strålende kritikker for både plater og konserter. Jeg så dem selv på bittelille Elm Street i Oslo, og en tettere og mer intens rockekonsert har jeg aldri vært på. Internasjonale plateselskaper lover gull og grønne skoger. Og så blir det aldri noenting. Ufattelig trist, for dette er så bra at det fortjener et digert publikum. Skal jeg musikalsk sett sammenlikne dem med noe, tror jeg Red Hot Chili Peppers dengang de var bra, dvs. rundt den forfriskende dobbelt-LP’en ”Blood sugar sex magik” er en god sammenlikning. Forskjellen er bare at RHCP ble digre kommersielt (og drit kjedelige), mens BB forsvant.

Den ukjente gitarkongen Dag Igland

Det aller tøffeste her er gitarspillet til gitarist Dag Igland, en real axeman som de ville kalt ham i engelskspråklig presse. Sjelden har jeg hørt en mer konsis riffsterk, gitarist – åpningsriffet på ”Freeze-mf!”, låt nr. 1 på album nr. 2 ”Death In The Rocking-Horse Factory” – skulle vært rammet inn og hengt på Nasjonalgalleriet, så flott er den. Mye dårligere er ikke riffet på ”Shake Me Hip” på ”Brake For Nobody”. Nå for tiden livnærer han seg som designer, dyktig bevares (han har laget begge platecoverne deres), men det er klart mannen skulle vært rockestjerne! Øverst der oppe!

To strålende plater, 28 glitrende låter

På plater som dette gidder jeg nesten ikke nevne låter. For her digger jeg absolutt alt sammen. De har gitt ut to plater. 28 låter. Jeg elsker dem alle, og kan synge dem i søvne dersom noen krever det (helst ikke). Jeg synes allikevel det er verd å nevne den aldeles vanvittige coverversjonen av Beatles’ ”Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band”. Tror knapt de er blitt covret så respektløst av noen før eller etter. Og det er slik coverlåter skal lages – fullstendig uten respekt for originalen.

Og jeg gråter innvendig over urettferdigheten ved at dette bandet ga ut to plater som ikke solgte noe som helst, og forsvant i dimman. men trøst deg med at platene fortsatt kan skaffes, og de er verd sin vekt i …blod og tårer? (CD’er vel å merke, Platekompaniet har dem for en slikk og ingenting. LP’ene er vanskelig tilgjengelig, og kostbare. Men det er de jaggu verd også.) Når jeg sitter og hører dem nå, kan jeg nesten ikke fatte hvor bra de egentlig var.

Så hvorfor ble ikke Barbie Bones verdensherskere og solgte i bøtter og spann når de var så vanvittig bra?

Vel, legenden sier det slik:

Spørsmål: Hvordan stopper vi hurtigst og sikrest spredning av Aids?

Svar: Overlat distribusjonen til EMI.

Behøver jeg legge til hvilket plateselskap som ga ut Barbie Bones?

Where are they now?

Igland er som nevnt designer, mens vokalist Yngve Sæthre har gjort solid karriere som plateprodusent, for band som Dum Dum Boys, Anne Grete Preus, Ephemera og ikke minst John Olav Nilsen & Gjengen. Han vant Spellemannsprisen som Årets Produsent i 2009 for sine bragder bak miksebordet. Som musiker har han spilt keyboard hos Popium og Tweeterfriendly Music. Et par ganger har de hatt reunion-konserter, senest på Nattjazz (av alle ting) i Bergen i 2006. Jeg holder nesten pusten og venter på neste gang, for det skal jeg ha med meg.

Høypotent norsk orgelrock med Elephant9: Platene Dodovoodoo og Walk the Nile

Herrejemini, som disse gutta rocker. Denne norske trioen bestående av erfarne musikere fra meget anerkjente band (Supersilent, Big Band, The National Bank og The Shining) blåser fullstendig hatten av meg med sin hyperenergiske, brusende orgelrock.

Noen ganger kommer det band som er noe helt for seg selv, og ikke tenker på hva som er moderne eller hva som er populært. De bare gjør sin helt egen greie akkurat som de vil. Et slikt band er Elephant9. Riktignok står de fjellstøtt på skulderen til fordums helter innen skjæringspunktet mellom rock, jazz, psykedelia og progrock. Organist Ståle Storløkken (fra Supersilent) ikke så mye spiller orgel som han angriper det. Han gyver fryktløst løs på tangentene og tvinger fram et suggererende, øredøvende lurveleven som på mange måter minner meg om Keith Emerson (fra Emerson, Lake & Palmer og The Nice).

Men mens Emerson hadde en hang til å male seg inn i blindgater (for å slå sammen et par klisjeer) der han skulle vise sin skoleflinke, klassiske oppdragelse midt oppi all rock ’n rollen, har Storløkken heldigvis ikke samme showoff-tendensene. Det finnes også tydelige spor av Jon Lord i Deep Purple og Ken Hensleys ditto i Uriah Heep. Og hvis du kjenner det lille norske undergrunnsbandet Russian AmCar Club (som kun var orgel og trommer) vil du sikkert også trekke linjer til dem i villskapen de attakkerer orgelet på. Heller ikke skal vi glemme den svenske brødreduoen som kaller seg Trummor Och Orgel (både et bandnavn og en varebeskrivelse), men det gleder meg å si at også her tar Norge innersvingen på svenskene.

Sjanger? Tja….

Du kan godt si at Elephant9 er en del av Den Nye Norske Jazzen, nært beslektet med folk som Jaga Jazzist og The Shining. Altså rockere som spiller jazz. Eller kanskje jazzere som spiller rock. Eller antagelig aller helst fremragende musikere som spiller barsk musikk helt fri for sjangere, rammer og fordommer.

De har gitt ut to plater. Den heidundrande debuten ”Dodovoodoo” fra 2008 og den ferske oppfølgeren ”Walk the Nile”. Noen utpregede låter kan man kanskje ikke si at disse gutta lager. Improvisasjonsfaktoren er nok ganske høy her og det handler langt mer om et uendelig øs av herlige orgelkaskader, godt hjulpet av en mer enn kompetent rytmeduo, bestående av bassist Nikolai Eilertsen (fra Big Bang og National Bank), og hardtslående trommis Torstein Lofthus fra jazzmetallbandet The Shining.

Så da er det bare å fyre opp stereoen, skru volumknappen til 11 og sette på en av disse to feiende flotte platene og blåse øregangene rene.

Sørlandets vakreste: Velvet Belly: Lucia

Jeg trekker en syltynn rød tråd fra en tidligere anbefaling denne gangen. Jeg nevnte at Norges Bowie (Finn Coren) på sin plate Lovecloud sang en låt sammen med Anne Marie Almedal fra Kristiansandsbandet Velvet Belly. Da fortsetter jeg rett og slett med å gløtte inn i Velvet Bellys vidunderlige arkivskap, for dette sørgelig oversette bandet har en fantastisk kvalitet på katalogen sin. For eksempel i herværende plate, ”Lucia” fra 2000, den eneste av bandets plater som fikk Spellemannspris og som også inneholdt noe som nærmet seg en hit.

Men jeg kunne egentlig valgt nesten hvilken som helst av de andre fem platene de ga ut mellom 1992 og 2003 (eller for den saks skyld frk. Almedals solo-plate fra 2007). I skrivende stund greier jeg ikke helt å velge en favoritt blant alle disse deilige platene. Og hvis jeg også legger til prosjektet AM and the UV som er Anne Marie (AM) og den britiske elektronika-kjendisen Nicholas Sillitoe, ja da blir det bare rett og slett for vanskelig å velge sin yndling. (Som du skjønner; dette er artister jeg er mer enn litt glad i.)

Hvem likner de på?

Skal jeg starte med å trekke noen referanser til andre artister, er det plent umulig å unngå det såkalte 4AD-soundet, oppkalt etter det engelske plateselskapet 4AD, med trendsettende artister som Cocteau Twins, Dead Can Dance og This Mortal Coil. (Jeg er rimelig sikker på at bandnavnet deres rett og slett er lånt fra en låttittel fra Dead Can Dance.)

I sine mest elektroniske øyeblikk kan de også minne om britiske Massive Attack. Norske referanser kan være Bel Canto, kanskje også litt Bertine Zetlitz (de tidligste platene hennes involverte kristiandsanderen Jan Bang, som også har hjulpet Velvet Belly på produsentsiden). Men for all del, referanser til tross: Velvet Belly er mest av alt seg selv.

Pop med skummelt bakteppe

Lucia inneholder bandets antagelig største popmusikalske øyeblikk, og i hvert fall det nærmeste de var en ordentlig hit, i låta ”Easy”. ”Easy” er en feiende flott poplåt, som minner veldig om Cocteau Twins med U2s gitarlyd (det eneste jeg liker ved Bono & co), med en smektende og fengende melodi som hekter seg veldig fort. Like pop-fengende er ”Fast and far away” med smektende feler og et sommerlig vakkert komp. De gjør også en lekker versjon av Kate Bush-låta ”The man with the child in his eyes”, vel tilpasset deres eget sound.

Men det hele starter i småskummelt Massive Attack-terreng med flotte "Trick", en dunkel elektronisk sak, elegant paret med vakker kvinnesang. I samme territorium finner vi ”The station” og ”Oystercatcher”. Personlig liker jeg dem aller best når de er i dette humøret, den herlige kombinasjonen av skjønnsang (frk. Almedal synger virkelig usedvanlig vakkert) og flotte melodier og instrumental eksperimentering. For selv om stemmen hennes er noe som griper deg umiddelbart; instrumentalt er de langt mindre umiddelbare og langt vanskeligere tilgjengelig. Kombinasjonen av vakkert og litt hemmelig/ skummelt er for meg svært så forførende. Det har en alltid tilstedeværende nerve som hever det fra ordinær popmusikk. Men samtidig; dette er verken vanskelig, bråkete eller utilgjengelig musikk. Og kan du tenke deg flottere musikk? Flotte, fengende melodier og et arrangement som stadig byr på noe nytt. Slik er Velvet Belly. Og så har de landets vakreste kvinnelige vokalist også, det skader jo ikke.