Norges Simon & Garfunkel - Kings of Convenience: Quiet is the new loud

Den vesle lavmælte duoen bestående av Erlend Øye og Eirik Glambæk Bøe slo egentlig gjennom med et realt tordenskrall med denne sin debutplate da den kom i 2001. De lyktes helt OK her hjemme, men i moteriktige England ble de digre. Og de sto rett og slett for et nytt uttrykk, en ny musikalsk trend med sin geniale platetittel; ”Quiet is the new loud”. Stille er det nye høylydt. Snakker om genial formulering.

Og det skulle ikke mer til enn denne flinke formuleringen og et par meget veldreide akustiske poplåter for å bli musikkpressens og delvis også platekjøpernes yndlinger der borte. Og som svært mange norske musikere har erfart: Å slå gjennom i popmusikkens hjemland; det er egentlig komplett umulig. Det er langt igjen til Royal Albert Hall, sang Åge og Sambandet. Men det var det ikke for Øye og Bøe. Tenk bare å lykkes med to navn som ingen engelskmann i verden verken kan hverken skrive, lese eller uttale. Wow!

Et lite bilde på dette: Artikkelen om bandet på norske Wikipedia er på 40 ord. På engelskspråklige Wikipedia, er den tilsvarende artikkelen på 440 ord. Enkel hoderegning tilsier altså at de er 11 ganger mer kjent i England enn hjemme.

Finfin leirbålsmusikk

Stort enklere musikk er det antagelig vanskelig å lage. Det kreves bare to kassegitarer og to syngende karer, og vips så har du et bandkonsept. Simon & Garfunkel lyktes jo rimelig greit med dette. Det er bare det at ”enkelt er det nye vanskelig”, som gutta kanskje ville sagt det selv. For det å lage de magisk enkle, fengende melodiene og fremføre dem så elegant som de trenger, ja det er ingen barnelek. Et rockeband kan sagtens kamuflere svake låter i drønnende elgitarer, trommer og fyldige synthvegger. En akustisk duo er helt, helt naken. Hvis du ikke leverer varene da, skal jeg love deg at du blir avslørt fortere enn du kan si keiserens nye klær. Men her leveres det over en lav sko.

Megahiten ”Toxic girl”

Jeg antar at de fleste har hørt denne, radiospilt som den ble på de fleste radiostasjoner, et aldeles nydelig lite akustisk mesterverk, med en magnetisk fengende liten melodi. Gutta synger flott, og liksom litt forsiktig, de korer elegant, men også det med en slags dempet forsiktighet. Kassegitarene klinger også varsomt i bakgrunnen, med et nærmest nusselig lite riff.

Men det er flere perler her, åpningssporet ”Winning A Battle, Losing The War” er ikke hakket dårligere, og 3’ern, ”Singing Softly To Me” er like sjarmerende, men introduserer ett av de få innslagene av annet enn kassegitarer, her er det en forsiktig blåser (fagott, eller noe sånt, kanskje?) med et lekkert lite riff i bakgrunnen.

Jeg kunne fortsatt låt for låt, men dropper det. Det er en markant signatur på alle låtene, opg du er ikke det minste i tvil om at det er Kings of Convenience som holder på. Så liker du én låt, tør jeg neste sverge på at du elsker hele plata. I stedet kan jeg anbefale annen nært beslektet musikk. Selvfølgelig deres andre plate, ”Riot on an empty street” med den aldeles genialt fengende ”I'd Rather Dance With You”. Videoen til denne må sees.

Erlend Øye (nerden med de digre brillene) er en aktiv herremann, med opptil flere andre band- og solo­konsepter, ikke minst det norsk-tyske The Whitest Boy Alive som er vel verd en lytt. Det minner om Kings of Convenience på besøk i et studio der de mikser litt soft techno.

Sjangerforvirring

Jeg har ofte litt moro av alle forsøk som gjøres på å plassere artister i båser. Det er klart det er journalistisk bekvemt og sette en sjangermerkelapp på en artist, men når det gjelder Kings of Comnvenience har jeg sett noen besynderlige eksempler på utslagene av denne båstenkingen. iTunes plasserer dem i kategorien ” Alternative & Punk”. Stort mer kan man vel ikke bomme. Wikipedia kaller det både indie-pop, indie -rock Andre limer merkelappen ”folk-pop” på dem, den kan jeg godta. ”Lo-fi” er også akseptabel. GEMM.com safer så til grader og kliner til med følgende beskrivelse: ”Electronic, Rock, Hip Hop, Blues, Pop, Reggae, Non-Music, Jazz, Latin, Funk/ Soul, Folk, World, & Country”.

Jeg tror rett og slett jeg konkluderer med at dette er forbannet bra musikk, ferdig med det.

Herregud! Så vakkert! Susanna And The Magical Orchestra: Melody Mountain

Snakker om å gjøre andres låter til sine egne! Den nesten pinlig ukjente norske duoen Susanna And The Magical Orchestra har nærmest som konsept å ta andres låter og gjøre dem til sine egne. Og det gjør de med en verdighet, en stil, en personlighet jeg knapt vet noen som kan matche.

Det er likegyldig hvem som har skrevet låtene opprinnelig, det er uinteressant hvordan de opprinnelig hørtes ut. Når Susanna & co har håndtert dem, er det de som eier dem. Med hud og hår.

På denne plata spiller den norske duoen utelukkende andres låter. Og det er et låtutvalg som er ufattelig variert, og nærmest utenkelig at de skulle fungere som en helhet. Men det greier Susanna & co med glitrende eleganse. Her snakker vi om en plate med utelukkende coverlåter, og det med låter av artister som Bob Dylan, Joy Division, Leonard Cohen, Prince, Kiss, AC/DC og Depeche Mode, for å ha nevnt de mest diametralt motsatte. Men som allerede nevnt: Etter at de har vært gjennom Susanna & co, er de en helhet man ville forsverget umulig. Det lyder ufattelig helhetlig.

Norske melankolikere

Norge er jo godt forsynt med fremreagende melankolikere, jeg nevner i fleng Thomas Dybdahl og Midnight Choir. Susanna And The Magical Orchestra hører definitivt til i dette eksklusive beitet.

Susanna and the Magical Orchestra er en duo, bestående av vokalist Susanna Karolina Wallumrød og keyboardist Morten Qvenild (kjent fra norske supergrupper som Jaga Jazzist, The National Bank og The Shining), og sammen leverer de den langsomste, stilleste, tristeste og vakreste musikk som tenkes kan. Qvenilds keyboards er så forsiktige at de knapt kan høres, og Susannas vokal er så langsom og stille, at man tidvis nesten ikke hører den. Det grenser til tider nesten til anti-musikk pga fullstendig manglende tempo og rytmikk.

Jeg innrømmer at dette sikkert høres aldeles drittkjedelig ut. Intet kan være mer feil. For dette er uimotståelig vakkert, men krever definitivt litt tid. For dette er HELT annerledes enn alt annet man hører. Jeg vil si at i tider hvor ting går litt for fort, hvor stresset tar overhånd, hvor man mister kontakten med selv’et, da bør Susanna And The Magical Orchestra spilles på blå resept.

Og hvilke herligheter er det så vi får høre her? Jo, en del av artistene bak dem, har jeg allerede nevnt. Her har du hele låtmaterialet:

• "Hallelujah" (Leonard Cohen)
• "It's a Long Way To The Top" (AC/DC)
• "These Days" (Matt Burt)
• "Condition Of The Heart" (Prince)
• "Love Will Tear Us Apart" (Joy Division)
• "Crazy Crazy Nights" (KISS)
• "Don't Think Twice, It's All Right" (Bob Dylan)
• "It's Raining Today" (Scott Walker)
• "Enjoy the Silence" (Depeche Mode)
• "Fotheringay" (Sandy Denny)

Hvis du skal kunne forestille deg hvordan dette lyder i Susannas bekledning, skal du senke tempoet på originallåta til minst det halve. Så skal du bare høre en vakker, trist og langsom kvinnerøst, med et forsiktig keyboard i bakgrunnen, nesten så det ikke er tilstede innimellom. Så skal du høre en levendegjøring, en ekthet, en innlevelse av de tekstene som for en del av låtene sin del er nesten magisk. For man kan knapt mene at Kiss eller AC/ DC står bak gode tekster. Men når Susanna har håndtert dem, er man nesten på gråten. Så troverdig og flott lyder det.

Dette er slik coverlåter egentlig bør låte. I min verden har slike låter ingen verdi i det hele tatt hvis ikke de tilfører originalen noe nytt. En god coverlåt er det motsatte av en kopi. Det er å oppsøke låtas kjerne og gjøre den til sin egen. Jeg våger påstanden: Ingen - i hele verden - greier det like flott som Susanna And The Magical Orchestra. Og siden én av låtene på denne plata, er Leonard Cohens ”Hallelujah” som til de grader er blitt spilt i stykker av de såkalte ”Nye Gitarkameratene”, og tusen andre liksom-artister, er det på sin plass å fortelle at en av de ytterst få versjonene av denne gjennomcovrede låta som har Leonard Cohens ”godkjenning” og kvalitetsstempel, er den som åpner denne plata. Susannas versjon. Den er vidunderlig vakker. Men skal jeg allikevel komme med en personlig favoritt, må det bli versjonen av Joy Divisions vidunderlige ”Love will tear us apart”.

For dem som er interessert i sånt; to av deres låter, er blitt benyttet i såpeserien Grey’s Anatomy, (låtene er mye, mye, mye bedre enn TV- serien), nemlig ”Love will tear us apart” og deres egenskrevne ”Believer” – en av de få låtene som faktisk er deres egen.

Dagbladet har en serie med musikk som spilles i kjendisers bryllup/ begravelser. Jeg må bare si at hvis Susanna synger i begravelsen min, kan jeg gå i jorda når som helst.

Høypotent norsk orgelrock med Elephant9:

Platene Dodovoodoo og Walk the Nile

Herrejemini, som disse gutta rocker. Denne norske trioen bestående av erfarne musikere fra meget anerkjente band (Supersilent, Big Band, The National Bank og The Shining) blåser fullstendig hatten av meg med sin hyperenergiske, brusende orgelrock.

Noen ganger kommer det band som er noe helt for seg selv, og et slikt band er Elephant9. Riktignok står de fjellstøtt på skulderen til fordums helter innen skjæringspunktet mellom rock, jazz, psykedelia og progrock. Organist Ståle Storløkken (fra Supersilent) ikke så mye spiller orgel som han angriper det. Han gyver fryktløst løs på tangentene og tvinger fram et suggererende, øredøvende lurveleven som på mange måter minner meg om Keith Emerson (fra Emerson, Lake & Palmer og The Nice).

Men mens Emerson hadde en hang til å male seg inn i blindgater (for å slå sammen et par klisjeer) der han skulle vise sin skoleflinke, klassiske oppdragelse midt oppi all rock ’n rollen, har Storløkken heldigvis ikke samme showoff-tendensene. Det finnes også tydelige spor av Jon Lord i Deep Purple og Ken Hensleys ditto i Uriah Heep. Og hvis du kjenner det lille norske undergrunnsbandet Russian Amcar Club (som kun var orgel og trommer) vil du sikkert også trekke linjer til dem i villskapen de attakkerer orgelet på. Heller ikke skal vi glemme den svenske brødreduoen som kaller seg Trummor och Orgel (både et bandnavn og en varebeskrivelse), men det gleder meg å si at også her tar Norge innersvingen på svenskene.

Sjanger? Tja….

Du kan godt si at Elephant9 er en del av Den Nye Norske Jazzen, nært beslektet med folk som Jaga Jazzist og The Shining. Altså rockere som spiller jazz. Eller kanskje jazzere som spiller rock. Eller antagelig aller helst fremragende musikere som spiller barsk musikk helt fri for sjangere, rammer og fordommer.

De har gitt ut to plater. Den heidundrande debuten ”Dodovoodoo” fra 2008 og den ferske oppfølgeren ”Walk the Nile”. Noen utpregede låter kan man kanskje ikke si at disse gutta lager. Improvisasjonsfaktoren er nok ganske høy her og det handler langt mer om et uendelig øs av herlige orgelkaskader, godt hjulpet av en mer enn kompetent rytmeduo, bestående av bassist Nikolai Eilertsen (fra Big Bang og National Bank), og hardtslående trommis Torstein Lofthus fra jazzmetallbandet The Shining.

Så da er det bare å fyre opp stereoen, skru volumknappen til 11 og sette på en av disse to feiende flotte platene og blåse øregangene rene.

Det aller beste fra The Aller Værste: Materialtretthet

Jeg har tidligere kåret Junipher Greenes perle Friendship til Norges beste plate, men denne herligheten her kommer neimen ikke langt etter, selv om den er fra et helt annet musikalsk univers: The Aller Værstes overflødighets­horn av spilleglede og idérikdom: ”Materialtretthet”.

Først litt tidskoloritt: Plata kom ut i 1980, i en tid da norsk rock var i en enorm utvikling, sterkt inspirert av britisk punk og new wave (bølgen som kom etter punken). Dette fødte mange norske band som ikke ble veldig varige, og som vel heller ikke var veldig originale, men det viktigste var kanskje oppvåkningen, og ikke minst norsk-på-norsk bølgen som må ta æren for ”De Fire Store”: Dum Dum Boys, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne og De Lillos.

Ett av de virkelig originale norske bandene som dukket opp i denne perioden, men som dessverre ikke hadde veldig lang levetid, var The Aller Værste (TAV!). De regnes som et Bergens­band – fordi det var der de bodde da de startet bandet, men består av fire Bærumsgutter (Ketil Kern - trommer, Harald Øhrn – bass/ vokal, Sverre Knudsen – bass/ vokal, Chris Eriksen – gitar/ vokal) og en siddis (Lasse Myrvold – gitar/ vokal).

TAV! var ikke bare inspirert av punk og nyveiv (band som Clash og Gang of Four), men like mye av ska (kjapp britisk reggae, som for eksempel The Specials og Madness) og Dexy’s Midnight Runners, et britisk band som reintroduserte blåserrekker og soul. Dessuten var de fem gutta sterkt politisk engasjert, og var dypt forankret på venstresida i norsk politikk (til tross for sin Bærums-bakgrunn). Men først og fremst er de et sjeldent lekent og idérikt band helt uten hemninger.

Here we go!

Plata med det freidige coveret stjålet direkte fra pastillesken Stupedama er et av de flotteste, ikoniske platecoverne som er laget) i Norge. Og den er full av like ikonisk, i norsk sammen­heng, helt unik musikk. Det starter forrykende, med kafé-piano og fete tromboneriff, og den utrolige åpningslåta ”Du sklei meg så nært innpå livet” som introduserer oss for TAV!s musikalske univers: Fete bassriff, sylskarpe gitarer, kraftfullt farfisa-orgel (som bl.a. var en del av Elvis Costellos lydbilde) og et tekstunivers av sære, merkelige fragmentariske og tidvis også veldig politisk korrekte formuleringer – i retrospektiv må det vel sies å høres sjarmerende naivt ut, det hele. Dessuten er det en rekke nesten pubertalt sjarmerende tekster om damer og øl. Denne låta er også med på soundtrack-albumet fra filmen Manne som elsket Yngve, som jeg tidligere har anbefalt.

Når jeg nå sitter og lytter meg gjennom denne plata for n’te gang., slår det meg hvor fullstendig tidløst dette er. Den var glitrende bra da den kom ut, og den er minst like livsbejaende og begeistrende i dag.

Det som også er så fascinerende ved denne plata, er at nesten ingen av TAV!-gutta egentlig kunne spille før de kom sammen, så det er en kollektiv oppvåkning vi her hører,

Jeg har nevnt én låt, men jeg innser at jeg like gjerne kan stoppe der. For favoritter på denne plata? Nei, jeg greier ikke det. Plata består av nesten 50 minutter og 17 glitrende låter, og for meg er alle helt gull. Stort bedre anbefaling kan jeg faktisk ikke gi.

TAV! holdt sammen bare et par års tid, og utga bare to plater (”Materialltretthet” og ”Disniland i de tusen hjem” – senere kom samleplata "The Aller Værste"), men står allikevel som en bauta i rockehistorien.

Plata er en av 10 norske plater som er tatt med i norskavdelingen i den fantastiske boka ”1001 album du må høre før du dør”. Dessuten vant den Spellemannsprisen i klassen for Nyrock. Den gang skulle alle vinnere opptre sammen med Kringkastingsorkesteret, og deres framføring av ”Bare ikke nok” sammen med symfonikerne ledet av Egil Monn Iversen er en utrolig opplevelse (du kan høre den på samleplata).

TAV hadde også en del veldig interessante etterfølgere: Chris Eriksen og Lasse Myrvold dannet Løver og Tigre sammen med jazzmusikere fra Hot Club De Norvège – en utenkelig, men allikevel glitrende fusjon. The Beste besto av 3/5 av TAV!, sammen med bl.a. Dum Dum-gitarist Kjartan Kristiansen.

Mer av TAV!

I tillegg til de andre TAV!-platene, vil jeg gjerne slå et slag for plata ”Dans til musikken” som utkom på CD i 2006, og er en hyllestplate til Lasse Myrvold som dessverre døde av kreft for et par år siden. Her gjør en haug med norske artister (for eksempel Jan Eggum, Dum Dum Boys, Lars Lillo Stenberg. Harald Eia, Hopalong Knut, Stavangerensemblet og 18 til) sine versjoner av Lasse Myrvolds låter – både fra TAV! og andre konstellasjoner). Plata går til inntekt for Lasses datter, som ble foreldreløs ved Lasses dør. Kjøp kjøp!

Bowie er fra Sunnmøre. Finn Coren: ”Lovecloud”

Finn Coren må betraktes som en musikernes (og ikke minst kritikernes) musiker. For han er vel bortimot ukjent for den jevne nordmann, men dypt elsket av en liten, hard kjerne. Hvori opptatt undertegnede. Så blodig urettferdig. For Coren fortjener massiv hyllest.

Men kanskje er han rett og slett for ambisiøs. For storslagen og kunstnerisk for en kunstart som populærmusikken. Musikere som driver med musikk litt utenfor allfarvei, og gjør det for kjærlighet til musikken, ikke for kjendiseriet, de kan tidvis ha leie kår.

Anmelderfavoritt

Finn Coren er en sunnmøring som har drevet på i snart to tiår uten å selge særlig mye plater. Men kunne han levd av terningkast hos anmelderne, ville han vært en rik mann. Hans aller siste plate – dobbelt-CD’en fra i fjor med den utrolig selgende tittelen ”I draumar fær du. Dikt av Olav H. Hauge” fikk en 6’er på terningen av både Aftenposten, Dagsavisen, VG, Adresseavisen og Oppland Arbeiderblad, og på den årvisse lista over Årets Plate som settes opp av nesten 50 norske plateanmeldere, var Coren blant de 6 norske artistene som kom inn på topp 40.

Når sant skal sies, er jo en slik plate bortimot det motsatte av publikumsfrieri, for å sette musikk til nesten hundre år gamle dikt på verdens mest ubegripelige vestlandsdialekt, ja det roper jo ikke Kjøp! Kjøp! av det. Dikteren Olav H. Hauge slår kanskje ikke så veldig godt på hitlistene, til tross for at musikken er flott, storslagen og svært så ambisiøs.

Lovecloud er imidlertid ren pop

Men la oss heller gå noen år tilbake, til en av Corens tidligere plater, nemlig "Lovecloud" fra 1999. Det er nok et langt enklere sted å starte hvis man skal oppleve Coren for aller første gang.

Og for å komme tilbake til den litt sleipe teaseren med Bowie-assosiasjoner. Coren er blitt sammen­liknet med Bowie, absolutt med en viss rett. For musikalsk har han en del likhetstrekk med ham. Kanskje særlig vokalt. De har begge en teatralsk, dramatisk sangstil, der de ”opptrer” like mye som de synger. De har ingen motforestillinger mot å være pompøse og storslagne. Deilig det.

Men likhetstrekkene stanser vel der. For Coren har ikke Bowies kameleon-tendenser, han er langt mer tro mot musikalske idealer. Og har slik sett en langt mer rendyrket stil. Mens Bowie har hundre. De Coren-platene jeg har på iTunes, er forresten klassifisert som hhv. Folk, Pop, Rock og Unclassifiable. Jeg vil selv beskrive det som stemningsfull og betagende, lavmælt rock. Kanskje ikke ulikt Midnight Choir, en annen av landets ”glemte” kremartister.

Mye flotte låter her

Mest Bowie er han i uptempo-låter som ”Shake Up The World”, ”Poison Girl”, ”Worn At The Edges” og ”Blind Little Girl”, stilige rockere som vil treffe enhver Bowie-elsker midt i hjertet, sann mine ord. For å sette dette inn i Bowie-kronologien; la oss si at dette har elementer fra både Hunky Dory, Ziggy Stardust og Space Oddity.

Innimellom finner vi feiende flotte pop-perler som ”In The Trenches” (der han virkelig er Bowiesk når han trår til ekstra), ”Chasing The Rainbow” og ”Blind Little Girl”

Dessuten har vi noen tenksomme lavmælte visepopsaker som minner om tidligere omtalte Midnight Choir. For eksempel i ”Tears Of Joy”, ”Riverboatman” og avslutningssporet ”Grow Old With Me” (en John Lennon-låt der han synger duett med Anne Marie Almedal fra sørlandsbandet Velvet Belly, en kvinne og et band som har lidd samme skjebne som Coren. De har laget ufattelig flott musikk som ingen har hørt.) Her gjør de Lennon-låta som en var og vakker pianovuggevise.

Andre Coren-plater

Her får du rett og slett hele Corens diskografi (fordi han fortjener det!) Spor dem opp, de er faktisk ganske tilgjengelige i velassorterte platebutikker (for eksempel Platekompaniet).

• Finn Coren: The Ecchoing Green (1989)
• Love’s Loneliness (1990) (under artistnavnet A Full Moon In March)
• Finn Coren The Blake Project: Spring (1997)
• Finn Coren The Blake Project: Spring: The Appendix (1998)
• Finn Coren: Lovecloud (1999)
• Finn Coren: I draumar fær du (2008)

Det er ikke mange lytteprøver å finne av Finn Corens musikk på nettet, men her har du et par:

• Riverboatman (fra Lovecloud-CD’en): http://www.youtube.com/watch?v=VJJpyVrgLKY
• The fly: www.finncoren.com/fls/vid.php

Sjekk forøvrig ut: www.myspace.com/finncoren