Tommy Tokyo and Starving for my Gravy: Smear Your Smiles Back on

Har du bekymret deg for hvem som skal fylle tomrommet etter Madrugada? Det er det ingen grunn til. Det hullet ble allerede i 2008 fylt av Tommy Tokyo and Starving for my Gravy. Bedre norske album kom det ikke det året, og jeg innbiller meg at dette er et album som står som en påle også mange år fram i tid.

Dette er et relativt ferskt band, med bare et par småutgivelser bak seg før bomben ”Smear your smiles back on” kom seinhøsten 2008. Bandet består av Tommy Lorange Ottosen og ”gutta hans”. Et svært kompetent band, men nær ingen tvil: Det er Tommy som er sjefen. Og med suveren dødsforakt oppfører han seg som om han har stått på en scene minst like lenge som Madrugada, med en musikalsk selvtillit, integritet og personlighet som de færreste kan varte opp med, etter mye lengre liv i rampelyset.

Referanser

Det er naturlig å namedroppe litt referanser her, for sitt sterke uttrykk til tross; han står på skuldrene til storheter. Det trekkes tråder til roots, gospel, soul og americana her, og man hører tydelig både Nick Cave og Leonard Cohen, i det fjerne skimtes Bob Dylan og Lou Reed, men aller mest minner han meg om det sørgelig oversette amerikanske bandet The Call som ga ut en serie sterke album på 80-tallet. Men la ikke flinke læremestre frata Tokyo & co det faktum at de har skapt en nesten-sensasjon i den norske platehøsten. Og først og fremst er det kanskje den inderligheten og pågåenheten det framføres med.

Albumet starter nesten litt Thomas Dybdahl-aktig med ”Exploitation Picket Fence” og fortsetter ganske så gospelaktig med ”The Circle Must Be Broken” en av platas sterkeste låtene, med en Tommy Tokyo som ropesynger av full hals. ”Somersault” er en forsiktig lavmælt ballade, litt i Neil Young-leien. Adskillig mer rocka (og ganske likt tidligere omtale The Call) er ”Dead Upon A Chair”, der han både bruker mandolin og megafon til å skape sitt helt spesielle uttrykk. I ”A great challenge” er vi hjemme hos Neil Young igjen. Min favoritt er” Abraham's Hat”, en krass politisk låt om mannen som snart ikke lenger bekler det amerikanske presidentembedet, med som tildeles flere stygge leggspark.

I ”A monkey in the White House!”, synger han. ”I am not a crook, Richard Nixon was a crook, I’m Tiger Woods of politics” og selvfølgelig: ”We are the saviours, the planet police.” I Long Road Home” er vi i det milde hjørnet igjen, med en hjemme-hos-sang om de nære, hjemlig ting. Så skrus tempo opp igjen i ”Derail and Demise”, som er litt Waterboysaktig, med munnspill og aktive akustiske gitarer og en allsangvennlig melodi. ”Browning 38” handler om gunner’n hans og er en sterk, desperat kjærlighetssang. ”I love my gun, my Browning 38”.

Dette er rett og slett en suverent flott plate, hør noen eksempler på deres MySpace-sider. De holder konsert på Rockefeller om ikke alt for lenge, så det gjelder å kjenne sin besøkelsesitd her. Vi sees!

Rock med fele. Gåte: Jygri

Fele og rock er noe som tidvis har dukket opp og vært kult, særlig på 70-tallet, da folkrocken vare ganske stor, var jo fele bortimot et hipt rockeinstrument. Men dette varer ikke særlig lenge av gangen. Siste gang jeg kan huske det var kult her på berget, var med Gåte som nå er oppløst men som vel ryktes å gjøre noen festivaljobber hist og pist. Det hadde ikke vært meg imot, for glitrende plate Jygri betrakter jeg som en særdeles vellykket fusjon av norsk folkemusikk (med hardingfela temmelig sentralt) og tidvis ganske tung rock.

Ser vi tilbake i historien, ser vi jo at bandet trekker sine tråder tilbake til for eksempel bergensbandet Saft, som spilte sammen med Sigbjørn Bernhoft Osa, og ikke minst Folque, som drev med omtrent det samme som Gåte, men i langt mildere form (men allikevel slet med mI-bevegelsens syn på at elektriske gitarer var et knefall for amerikansk storkapital -dette til tross for at Folque ga ut platene sine på ml’ernes eget plateselskap MAI).

Folkrock helt uten fjøslukt

Bare så det er sagt: Gåte er langt tøffere, og langt mer rocka enn det meste du har hørt av folkrock tidligere. Det til tross for at det meste på plata er tradisjonslåter. Derfor lyktes de vel så bra på små rockeklubber som på bygdedans. Selv er Gåte mest inspirert av det svenske bandet Garmarna som mikser svensk tradisjonsmusikk med en form for teknobasert rock. Selv får jeg også assosiasjoner til svensk finske Hedningarna.

Det som særlig særpreger Gåte er det fantastisk stødige rockekompet i bånn, (med unntak av felespiller Sveinung Sundli har ingen av bandmedlemmene noe som helst forhold til folkemusikk). Og så har de en gudbenådet frontfigur i Sundlis lillesøster Gunnhild, som hadde lekt seg med kvad gjennom barndommen, men som en alder av bare 16 år framstår som en fullbefaren proff vokalist og ikke minst scenefigur (ifølge dem som har sett bandet live). Hun er en rockehulder med en pondus og en urkraft som virkelig kler denne flotte, rotekte musikken.

Folklåter i rockedrakt

Samtlige låter på plata er tradisjonsmusikk med røtter langt, langt tilbake i norsk folke­musikk, men den rockedrakten de er ikledd gjør dem ultramoderne i uttrykket, samtidig som de ivaretar kulturarven. Selv har jeg aldri hatt noe spesielt forhold til folkrock, men dette her imponerer meg grenseløst. Det er bare så synd at bandet ga seg etter få år, fordi vokalist Gunnhild ville finne på andre ting. Synd, men trist. Men vi kan i hvert fall kose oss med Jygri (bandets debutplate, belønnet med Spellemannsprisen i 2002 i klassen Årets nykommer), oppfølgeren Iselilja, eller liveplata Liva.

Her har du noen anbefalingsverdige lytteprøver fra Gåte

• Bendik og Årolilja
• Til deg
• Følgje, live fra Alarmprisutdelingen (et fyrverkerri på scenen!)
• Snåle mi jente

Dagens dobbel: Harry’s Gym og I Was a King

To band i ett er ingen dårlig løsning, og det får du med duoen I was a king og Harry’s Gym. Dette er to norske band som nærmest er bygget opp rundt en og samme person, nemlig Anne-Lise Frøkedal, Norges antagelig mest omtalte rockeperson de siste månedene.

Selv har jeg falt spesielt for Harry’s Gym (og deres selvtitulerte debutplate) av disse to, og der er frk. Frøkedal desidert mest framtredende, som bandleder, låtskriver, gitarist og sanger (i I Was a king er hun primært gitarist). Så la oss ta Harry’s Gym først. Sitt gjennombrudd fikk de på By:Larm for et par år siden, der de var blant artistene alle snakket om. Og det er vel unt, for dette er originalt, spennende og meget lyttervennlig. De leverer en slags drømmeaktig pop-rock med mye elektronikk, men også mye solid rockekomp i bånn. Stemmen til frk. Frøkedal er også med på å bidra til det særegne lydbildet de leverer. Hun er vel ingen stor vokalist, men har en særpreget (mye viktigere enn ”flink”) litt tørr røst som definitivt ikke er dusinvare. Og hun skriver rett og slett glitrende poplåter. Som for eksempel ”Someone new”, en virkelig smittende og medrivende perle

De leverer en moderne, tidsaktuell musikk som låter veldig idag (eller 2008 da, for å være helt nøyaktig siden det var da den kom ut) der lydbildet er veldig tidsriktig, mens melodiene er mer tidløse. De er trygt forankret innen den britisk-klingende indierocken. Dette er tett og proft utført og kunne utmerket godt blitt tatt for noe fra de britiske øyer.

Men dama er tøff også, og har ingen hemninger verken mht lydbilde eller vokal. I ”Sarah83” kliner hun til med et skikkelig møkkete elektronisk sound, her er hun godt på vei mot å bli et norsk The Knife (den svenske elektronika-duoen). Dette er modig gjort og perfekt utført. Rett etter, på ”The escape”, møter vi plutselig mild, nynnbar pop med levert med like stor selvsikkerhet og personlighet.

”Attic” er en annen perle som minner meg om britiske Placebo i sound og låtoppbygging

Harry’s Gym er rett og slett noe av det flotteste som har kommet ut av norsk rock på mange, mange år. Oppdag dem allerede nå, og bli med fra starten, for disse folka her, og ikke minst Anne-Lise Frøkedal kan, hvis verden er rettferdig, nå svært, svært langt

Og så til hennes andre band, I Was a king og plata med samme navn. Eller, dette er, i motsetning til Harry’s Gym ikke Frøkedals band. Her er hun som nevnt kun bandmedlem (men et markant sådan), bandet ledes av Frode Strømstad. Men Frøkedal er med sitt gitararbeid (som er mer framtredende her enn i det mer elektroniske Harry’s Gym) og ikke minst vokal meget sterkt tilstede her også. Bandet minner meg om britiske Lush, hvis noen kjenner dem. Men Strømstad synger også på plata, og de låtene der han er vokalist har et noe annet preg enn Frøkedals låter.

Her er det mer psykedelia-pop som gjelder, og det kan minne om tidlig 70-talls britisk naivisme av typen som Pink Floyd drev med ledet av den etter hvert gale Syd Barret.

Avslutningsvis en liten ekstrainformasjon om Anne Lise Frøkedal. Hun dukket først opp på banen som medlem av den kvinnelige visetrioen Trio Søt, som gjorde seg bemerket med utelukkende å spille søte, akustiske versjoner av trønderbandet Motorpsychos låter – oversatt til nynorsk. Dette er faktisk også rasende flott å lytte til.

DePress: Block to block

Rockejournalister og forståsegpåere er gjerne uenige om det meste, men at debutplata til DePress ligger på Topp 5 blant beste norske plater gjennom tidene, vekker knapt noen konflikt. Selv plasserer jeg den på 3. plass, hårfint bak Junipher Greenes ”Friendship” og The Aller Værstes ”Materialtretthet”.

Dette er forøvrig en plate jeg husker eksakt når og hvor jeg hørte første gang. Det var tidlig 1981, i platestudioet der den norske trioen DePress spilte inn sin debut, og dette var en presse­lytting der utvalgte musikk­blader var invitert (selv skrev jeg den gang i en bitteliten rockeblekke og hadde derfor gyldig adgang.)

Det som den gang strømmet ut av de profesjonelle høyttalerne på fullt volum var musikk jeg aldri hadde hørt maken til og blåste meg (og de andre frammøtte) fullstendig av banen. Låta var det som raskt ble DePress’ signaturmelodi, ”Bo Jo Cie Kochom” (spor 8 på CDen, på LPen var den startlåta på side 2). Den klinte til med sånn en kraft og energi at det var nesten uhørt i norsk musikkverden den gang. Det var så originalt og så drit tøft at ingen hadde hørt maken. I dag lyder det kanskje en smule spinkelt, men ingen skal ta fra dem den autoriteten dette hadde i 1981.

Bandfakta

For dem som ikke kjenner plata, er det på høy tid med et par saksopplysninger. DePress var en trio bestående av polske Andrej Nebb på bass/ vokal, Jørn Christiansen på gitar og Ola Snortheim på trommer. Nebb var forøvrig polsk flyktning, selv om det er litt uklart om han flyktet av politiske årsaker eller bare av kjedsomhet og eventyrlyst. Som bassist hadde han den klare ulempen at han hadde mistet to fingre på venstrehånden, noe som rimeligvis ga en litt primitiv men aggressiv stil.

Bandets sound var fullstendig unikt, med Nebbs absurde tekster på en primitiv kombinasjon av polsk, russisk og engelsk, sunget av full kraft med et volum som om det var er digert russisk mannskor som sto bak. Dette til et sylskarpt, engelsklydende new wave-komp av første klasse, med Jørns skarpslipte elgitar i førersetet.

Stjerneprodusent

Dessuten hadde de hyret inn en virkelig stjerneprodusent i engelske John Leckie, en mann som så de åpenbare potensialene det lå i denne merkelige norske trioen. Leckie hadde tidligere skrudd knotter for George Harrisons "All Things Must Pass" og Pink Floyds "Dark Side Of The Moon". Så vi snakker ingenn hvem som helst. Dessuten var han selve kongen av new wave produksjon med artister som XTC, Magazine, Simple Minds i porteføljen, og han har senere jobbet med for eksempel Public Image Limited, The Fall, Stone Roses, Verve og Radiohead. SÅågjorde han da også en framifrå prestasjon for DePress.

En virkelig kunstner

Det som gjorde bandet ekstra eksotisk var de absurde tekstene og en kunst-studerende frontmann som talte i store bokstaver med fullstendig ubegripelig innhold. Etter ”Block to block” kom singelen ”Fiskepudding”, der han synger om nettopp … fiskepudding på polskengelsknorsk. Deres neste single var en hyllest til kunstmaleren Lars Hertervig, en begavet, undervurdert (og delvis asyl-innesperret) kunstmaler.

I min kortvarige karriere som musikkjournalist, gjorde jeg også et forsøk på å intervjue Andrej Nebb. Det er en av de mer absurde opplevelser jeg har hatt. Ikke skjønte han mine spørsmål (norsk kunne han nemlig ikke), ikke skjønte jeg språket hans, og ikke skjønte jeg noe som helst av det eventuelle meningsinnholdet hans heller. Så selve intervjuet, det gikk ikke akkurat inn i presse­historien.

Historien etter Block to block

”Block to block” solgte bra (ca 15.000 eks av en nyveiv-pate var oppsiktsvekkende mye!) og fikk også Spelmannsprisen for plata. Men bandet ble en heller kortvarig affære. Alle de store norske new wave bandene på den tiden ble utslitt ganske fort (The Aller Værste, Kjøtt, The Cut). Men bortsett fra de nevnte platene, rakk de å gi ut platene ”Product” i 1982, ”On the Other Side” i 1983, mens ”The Ballshow Trio” kom i 1991, da de var gjenforent en periode. I tillegg er det kommet en del rariteter som er av størst interesse for komplettister og samlere.

Mer interessant er egentlig det som kom i etterkant av DePress. Andrej Nebb har gitt ut en rekke plater med Holy Toy, som fortsatte tankegangen fra DePress, men i en langt mer eksperimentell stil. Jørn Christensen har gjort veldig mye forskjellig, og kjennes fra bl.a. Can Can, Cirkus Modern, Langsomt Mot Nord (som var ham pluss Snortheim), Mercury Motors og ikke minst Young Neils, i tillegg til at han vært en fetert produsent for bl.a. De Lillos.