Bra musikk er overnasjonal

Denne bloggen har i praksis vært nedlagt i lang tid. Hvis noen mot formodning skulle komme borti den, kommer det ikke til å skje noe mer her. I stedet vil både norsk og all annen musikk bli omtalt på min andre blogg http://mestmusikk.blogspot.no/. Velkommen innom!

Sørlandets Mike Oldfield: Alf Emil Eik: Joy & breath of eternity

Som så ofte tidligere: Oversett norsk musikk. For Alf Emil Eik kan vanskelig sies å være et ”household name”. Selv husker jeg at jeg traff på ham på NRK for veldig mange år siden i radioprogrammet Pop Spesial, programmet til Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedland.

Alf Emil Eik har gitt ut én eneste plate, den kom ut i 1979, og var ganske så utidsmessig allerede den gang, siden det meste på den tiden handlet om punk og nyveiv, men jeg likte den godt da, og har ofte lyttet med glede på den. Plutselig dukket den ganske nylig opp i en panegyrisk anmeldelse i - av alle ting - ”Dagens Næringsliv”. Nå var den kommet på CD, og det var jo god nok grunn til både å skaffe seg CD’en og til å gjenoppleve gamle minner.

Enmannsbandet Eik

Assosiasjonen til Mike Oldfield som jeg gir i headingen, er ikke primært begrunnet av musikalsk likhet, men mer av at mannen gjør alt selv, for dette er så nær en enmannsplate som man kan komme i Norge, tror jeg. I utgangs­punktet er arendalitten Alf Emil Eik bassist, men da han prøvde seg som produsent (av hvilken plate aner jeg ikke), fikk han også tilgang til et studio, og det satte i gang saker og ting. Dette var gutten som ville spille inn plate. Alene. Bass kunne han spille fra før av, men andre instrumenter hadde han ikke prøvd seg på før han fikk låne studioet nattestid - gratis.

Assosiasjonen til Mike Oldfield er altså først og fremst fordi han gjorde alt selv. Musikalsk er han mer en fri fugl. Han likner mindre på Oldfield enn han gjør på f. eks. Brand X, jazzrockbandet som er best kjent for å ha Genesis-trommis (og senere -vokalist Pete Collins) som assosiert medlem enn han gjør på Oldfield. Andre assosiasjoner kan kanskje være det engelske instrumentalprogbandet Camel, men ellers så er han befriende mye seg selv.

Albumet

Hvordan kategoriserer man så dette albumet? Det er vakker, svevende instrumental (for det meste) musikk, og sogner definitivt til prog-sjangeren, uten at det bør skremme noen, for det er musikk det etter min mening bør være lett å like. Mye av dette er i lett funky, bassdrevet (da likner det veldig på Brand X – uten at dette er negativt, for jeg digger dette). Mye er synthdrevet og det bærer preg av at synth var nytt og spennende, og Eik viser en sympatisk, barnlig og lekende interesse for dette nye og morsomme instrumentet.

”Hitlåt”

Det var ingen hitlåt, men jeg ser ingen grunn til at den ikke var det – bortsett fra verdens blodige urettferdighet. For spor nr. 4, ”To You”, en av platas få vokallåter, inneholder alle de objektive kravene til en hit. Den er ekstremt nynnbar og allikevel særpreget. Gitarspillet er tøft og låta er definitivt minneverdig.

Aktuell

For dem som måtte være interessert i slikt, har de norske elektronikapionerene Lindstrøm og Prins Thomas nettopp gjort Eik aktuell igjen pga en miks av låten ”For You” på sin kritikerroste plate ”Late night tales” (hvilket er grunnen til hans nyvunne kjendiseri i DN). På CD-utgivelsen av Eik-plata bidrar Prins Thomas med flere dvs remikser av ”Joy & breath-låter”. De er i og for seg OK, men er en annen skål enn hva Eik selv står for. Det viktigste ved disse er vel egentlig at de gjør original-plata tilgjengelig i digital versjon.

Mest kjent er nok Eik i dag som mannen bak en del av Kaptein Sabeltanns verker (skrekk og gru) og en del sørlandsk kristenpop (bl.a. er han kreditert for ”Hvilken Venn Vi Har I Jesus ”). Vi bruker ikke dette imot ham, for ”Joy & breath of eternity ” gir tilgivelse mot de fleste musikalske synder jeg kan tenke meg.

Digital norsk musikkhistorie

Ikke at det har det minste med Eik å gjøre, men det slår meg at nå som Alf Emil Eik er gjort tilgjengelig på CD, så er mye flott norsk – og relativt smal - musikk etterhvert tilgjengelig i digital form. Da synes jeg at det er på høy tid at Bridges-plata ”Fakkeltog” (dvs a-ha-gutta før de ble a-ha) også blir gjort digitalt tilgjengelig. Bare et tips til dere, Waaktaar og Furhuholmen; det er jo en flott plate og ingen ungdomssynd å skamme seg over i det hele tatt. Så hvis tapene foreligger, hvorfor ikke?

Mørk cowboy-pop fra Emmerhoff & The Melancholy Babies

Jeg er antagelig litt mer enn normalt opptatt av norsk musikk og samler aktivt på den delen av dette som jeg mener er bra. Og det er masse. Men det er trist å se hvor mange fantastiske norske band som eksisterer (eller har eksistert) uten noe som helst oppmerksomhet, og nesten uten platesalg. Så her trår jeg til som ”misjonær”.

Emmerhoff & The Melancholy Babies er et slikt oversett band. Eller var. Jeg er ikke helt sikker, for de har ikke ihvertfall ikke vært aktive på noen år på platefronten.

De har gitt ut sju plater:

• The Joy of Mourning (1996)
• Viva Revenge (1999)
• Vengeance EP (2001)
• Loosebox (2002)
• If This Darkness Lingers (2003)
• Electric Reverie (2005)
• Spin Out Live (2006)

Hvis noen kan skaffe meg de tre i rødt, så blir jeg veldig glad, for dette er et band jeg gjerne fyller skapene mine med. Jeg finner det vanskelig å velge en av disse for min ukentlige anbefaling, og velger derfor enkleste vei; hva som helst av Emmerhoff & The Melancholy Babies er mye bedre enn det meste av alt annet man støter på. Jeg har registrert at enkelte anmeldere gjør store klasse­forskjeller mellom platene. Jeg er ikke der. Jeg liker ALT!

Mørk cowboy-pop

Mørk cowboy-pop er merkelappen jeg gir dem (den har jeg funnet på selv, og er litt kry av den, for jeg synes den er svært så treffende.) Skal man sammenlikne med noen (og det gjør man jo gjerne), tror jeg følgende artister kan være brukbare assosiasjoner: Nick Cave, Midnight Choir, Tommy Tokyo og Madrugada. Et og annet element av Chris Isaacs gråtkvalte twang kan man også finne her. Britiske Q magazine har beskrevet dem som ”en arktisk versjon av Nick Cave”, noe som virker brukbart treffende (selv om engelskmenn er ganske så kjappe til å sette merkelappen arktisk på alt norsk som fungerer).

Etter min mening snakker vi først og fremst om dunkle melankolske og mollstemte western-stemninger, så hvorfor dette ikke har truffet like mange som for eksempel Madrugada og Thomas Dybdahl, er over min fatteevne. Men liker du noen av dem, så liker du dette. Garantert! Men samtidig er det viktig å nevne at dette Bergens-bandet lyder amerikansk. Amerikanske i betydningen lange tomme landeveier, øde, ørkenaktige strekninger. Som lydsporet til Paris, Texas (filmen). Her er det americana-elementer i fleng, og folk som har mer greie på det enn meg, sier at dette er som å høre det amerikanske bandet 16 Horsepower. Det er mulig det. Men jeg velger å se på det som noe helt annet: Et spennende band på den norske rockehimmelen som fikk alt for lite oppmerksomhet da de levde. La oss i det minste kjøpe platene deres i etterkant.

Fra Lippo Lippi: Songs

Fra Lippo Lippi var et Nesodden-band som med skiftende besetning har gitt ut en serie fine plater, og som tidvis også har vært ganske hippe både i inn- og utland. ”Songs” fra 1985 er deres tredje plate, og er en gjenganger høyt på de fleste lister over beste norske plater gjennom tidene. Bandet er for lengst historie, men la oss gi dem litt oppmerksomhet allikevel.

De var samtidige med a-ha, og ble blant kritikere ofte nevnt i samme setning som dem. De drev også med synthbasert popmusikk, men var ikke så skamløst kommersielle som a-ha, FLL var langt mer melankolske og stemningsfulle, mindre på jakt etter den hektende melodien. Og mens a-ha erobret verden, oppnådde Nesodden-bandet bare ros fra norske platekritikere (og det er det ingen som er blitt feite av) - og verdensberømmelse på Filippinene (!) – heller ikke det noe å leve av på sikt.

Nå kunne ikke FLL heller skilte med a-has poster-kvalitet, selv om de også gjorde noen spede forsøk på å suge inn kinnene foran fotografer. Men her var det ingen Morten Harket, og alt for få lærreimer. Nå skal det sies at vokalist Per Øystein Sørensen (kalt Prøysen) heller ikke har samme vokalkraft som Harket, men han er en høyst habil sanger, med en flott barytonrøst (vil jeg tippe det er).

FLL startet som et meget Joy Divison-inspirert band på de svært så habile platene ”In silence” (1981) og Small Mercies” (1983)

Som nevnt hadde FLL skiftende besetning gjennom årene, på ”Songs” er de en kvartett bestående av Rune Kristoffersen, Øyvind Kvalnes, Morten Sjøberg og nevnte ”Prøysen”. ”Songs” var en såpass anstendig suksess at den ga bandet en kontrakt med britiske Virgin og man trodde fremtiden lå foran deres føtter. Men Sjøberg og Kvalnes sluttet, for de ville ikke satse heltid på musikk, så FLL ble duoen av Sørensen/ Kristoffersen. Og Virgin-prosjektet ble heller ikke noen suksess.

Men la det være bandets problem. La oss heller stifte nærmere bekjentskap med ”Songs”. På ”Songs” hadde de moderert seg til en form for vakker, sørgmodig ”industriell” pop (skal vi kalle det det?).

Vakre pianoballader og stemningsfulle synthlåter

Det åpner knallsterkt med platas to beste låter, ”Come summer” og minihiten ”Shouldn’t have to be like that”, som lå noen uker på VG-lista. Begge låter er pianodrevne popmelodier og melankolsk og tenksom synth. Og med det er platas to fasetter presentert. Det er dette som er deres styrke, for dette er vakre, tenksomme, dvelende melodier, med et lavt tempo og flott stemning. Men kanskje var dette også som ble bandets undergang. Det ble kanskje for langsomt for pop-folket, og for melodisk for rockfolket, hva vet jeg? Resten av plata er i samme ånd. Fine melodier, selv om ingen er helt på nivå med de to åpningssporene. Og vi ser allerede her noen tendenser til svulstig over­produksjon (med glætte porno-saksofoner) som ble deres svøpe i hendene til Steely Dan-gutta som produserte en senere LP.

Navnet Fra Lippo Lippi? Hva i all verden?

Bandet har kalt seg selv opp etter den italienske maleren Fra Filippo Lippi (1406-69), ikke akkurat det mest kommersielle grepet, men som Sørensen sa i et intervju: ”Det fungerer bedre internasjonalt enn Sørensen. ...”

Originalutgivelsen besto av 9 låter, nylig kom en spesialutgivelse med 8 med liveinnspillinger som bonusspor, uten at dette egentlig gjør plata bedre, for det er originalsporene som er pepperen her.

De siste årene har Prøysen livnæret seg som korist i Grand Prix-sammenhenger etc, mens Kristoffersen driver det meget oppegående plateselskapet Rune Grammofon.

Her kan du høre en del smaksprøver:

Shouldn't Have to be Like That: http://www.youtube.com/watch?v=9ICMtjPJEbQ

Come summer: http://www.youtube.com/watch?v=ODdwJDu5lN4&feature=related

Regrets: http://www.youtube.com/watch?v=LuIeDGp3MGI&feature=related

Even tall trees bend: http://www.youtube.com/watch?v=3t5N84pqZDo&feature=related

Crash Of Light: http://www.youtube.com/watch?v=RtmKnEA-pcg&feature=related

Coming Home: http://www.youtube.com/watch?v=BnBbV9a6As0&feature=related

Dum Dum Boys: Bapshuari og Splitter Pine

Å omtale Dum Dum Boys er jo å beskrive en nasjonalskatt. Antagelig forholdsvis unødvendig. Samtidig er dette et band jeg vil tro alle har et forhold til, altså det stikk motsatte av det jeg egentlig synes er moro, nemlig å tipse om ukjente perler. Men skitt la gå. Dum Dum Boys står som en påle i norsk rockehistorie, og hvis det er noen der ute som har vært bortreist en 20 års tid, så kan jeg kanskje tipse dem om et meget bra norsk band. Dum Dum Boys fra Trondheim.

De fire trønderne startet egentlig som punkebandet Wannskrækk allerede tilbake i 1979. I 1985 la de punken på hylla, vokalist Prepple la trønderdialekten i en skuff, og vips: Dum Dum Boys var et faktum. Navnet stjal de fra en Iggy Pop-låt, men det er også det eneste de har stjålet, for de har definitivt sitt eget meget markante særpreg. Og akkurat som de andre av De Fire Sto0re, så handler dette veldig mye om norskspråklighet og tekster.

Tekstene

Dum Dum Boys er smarte og uutgrunnelige. Tekstene deres er knappe og tilhogget. De er vanskelige å forstå, men åpner for romslige tolkninger. Det gis ikke ved dørene. I den glimrende NRK-serien ”Landeplager” ble Dum Dum Boys signaturlåt ”Splitter Pine” presentert over en halvtime. Det man konkluderte med, var at gitarriffet som bærer låta, er tidenes beste norske gitarriff. Og at teksten er spennende, men ubegripelig. Som det ganske riktig ble hevdet i Landeplage: Uttrykket Splitter Pine betyr jo egentlig ingen verdens ting. Ikke alene. Kun sammen med et adjektiv, som gal (Splitter pine gal), gir det i det hele tatt noen mening.

Jeg tror at Dum Dum-låtskriver Kjartan Kristiansen er en smarting når han lager tekster. Tekstene skal låte tøft (dvs at de må inneholde mange harde konsonanter, så de kan synges med den rå urkraften som vokalist Prepple besitter) ), og de skal kle musikken. Hva de betyr og om de i det hele tatt betyr noe, akkurat det er underordnet. Det er tross alt bare rock ’n roll.

Musikken

Selvsagt er tekstene viktige for DDB, og helt avgjørende for deres posisjon i norsk musikkliv, men vi skal heller ikke glemme at de er et buldrende rocketog, profesjonelle til fingerspissene, og ingen norske band rager over dem når det gjelder live-arbeid (med et bittelite unntak for Kaizers Orchestra, kanskje…)

Bapshuari

Av de to platene jeg har lyst til å trekke fram, starter jeg med debuten’ EP’en Bapshuari, som er herlig forfriskende og vital. Den var det da – i 1985 – og låter fortsatt sånn i dag. Kun 4 låter, men de spilte seg rett inn i norske rockehjerter med dem. Gledesdreperne, Hemmelig, Trist Historie og Liten het de fire. Jeg vet ikke om noen av disse står på settlisten deres lenger, men for meg er dette en genial debut.

Splitter Pine

Så hopper vi over deres første langspiller ”Blodig alvor na na na na na”, ikke fordi den er dårlig, men fordi LP nr 2 – Splitter pine - er deres virkelige claim to fame. Det starter med et realt ballespark i ”Boom boom”, en av deres aller tøffeste låter, og for en introlåt på en plate! Her er man jo hektet fra første riff. Dessuten inneholder plata altså ”Splitter Pine”, som allerede det meste er sagt om. Og en låt jeg personlig digger enda mer; nemlig ”Slave”, en låt der de har senket tempoet til det halve og der Prepples intensitet i stemmen alene bærer denne fantastiske låta. Vi må jo også nevne ”Hyler meg hes”, som er nettopp det publikum gjør på DDB-konserter, som vanligvis bærer preg av allsang fra første til siste tone.

Noen enkeltlåter

Foruten disse to platene som ligger langt tilbake i tid, må jeg også anbefale noen andre spor fra bandets etterhvert lange hitliste. ”Bade naken” som er en fantastisk og stillfaren sommerlåt, ”Møkkamann” – en av de få låtene som ikke er signert gitarist Kjartan Kristiansen, men bassist Aslak Dørum. Jeg synes gitarriffet er enda tøffere her enn på ”Splitter Pine.” ”Bulldetektor” fra Transit er jo en annen strålende, typisk DDB-rocker.

Men de tar opp alvorlige ting også, det er ikke bare mystikk det hele. ”Metallic hvit” er en riktig barsk rockelå, med en tekst som vel mer enn antyder noe om låtskriver Kjartans heroin-avhengighet.

Mens ”Tyven tyven” er en låt med et tragisk bakteppe, direkte inspirert som den er av at Prepples lille datter døde.

Til slutt

Avslutningsvis legger jeg til en personlig favoritt, som strengt tatt ikke er en DDB-låt i det hele tatt, men en låt der Prepple er kongen, nemlig ”Hodet over vannet”, en låt skrevet av Morten Abel og sunget av Prepple. Fantastisk låt det også, og for meg en nesten-DDB-låt. Jeg kunne fortsatt sånn en stund, men gir meg der. Vil jo ikke bli tatt for en trønder-rocker heller……….

Raga Rockers: The return of The Raga Rockers og Maskiner i Nirvana

Aller først; da jeg gikk på skolen, var De Fire Store: Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. I dag lærer unga at De Fire Store er Dum Dum Boys, De Lillos, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne (hvil i fred, Jokke), og Raga Rockers. Vanvittig kult, spør du meg. Særlig tatt i betraktning at da Raga Rockers kom på banen ble de betraktet som punkere. I dag er de bokstavelig talt barnelærdom.

Hvorfor denne heltestatusen? Hvorfor er disse fire hevet til noe nær en nasjonalskatt? To årsaker: God musikk (rock er viktig!), men enda viktigere: Særpregede norskspråklige tekster. Og her kan vi alle le vår hånlatter av alle norske band som synger på engelsk for å ”slå gjennom i utlandet” eller fordi ”rockespråket er engelsk”. De fire store har i hvert fall bevist at skal du bli rockeikon i Norge, skal du gjøre det på norsk. Punktum.

I løpet av noen uker kommer jeg til å se litt på sentrale plater fra De Fire, og starter denne uka, med mitt favorittband blant dem, nemlig Raga Rockers og de to første Raga-platene, som det vel er ganske stor enighet om, er de virkelige klassikerne her, ”The return of The Raga Rockers” og ”Maskiner i Nirvana”.

St. Michael

Raga Rockers er først og sist én person; Michael Krohn, de færreste kjenner navnet på andre bandmedlemmer. Der er jeg et unntak, for jeg vet at bassisten heter Livio Aiello (men bare fordi jeg har gått på skole med broren hans!). Men bandet er tett og kompakt, og er flasket opp på Iggy Pop og bandet hans The Stooges. Det finnes verre læremestre for dem som er opptatt av rock ’n roll.

Fra Kjøtt til Raga

Man bør kjenne Krohns forhistorie, han var trommis i punkebandet Kjøtt, der han faktisk var mer sentral enn trommiser flest, og sto for flere av de klassiske Kjøtt-låtene ”Primitiv”, ”Nå vil j’ække leke med teitinger mer” og ”Jeg vil bli som Jesus”. Han skrev effektive, kjappe, down to earth, 2-minutters energiske rockelåter. Og han var en meget original tekstforfatter som leverte one-linere over en lav sko. Han trente dem inn i Kjøtt, og i de første Raga-platene var han utlært: her er det mange Krohn-klassikere.

Krohn er brutal, rå og kynisk, tidvis ubehagelig, men det skal godt gjøres å overse samfunns­kritikken i hans nesten haiku-aktige lyrikk. Musikalsk er det like tilknappet. Ingen fiksfakserier, ingen soloer, ingen dveling (men masse fete bassriff – takk til Livio!). Dette er rett-i-strupen rock ’n roll.

Vi sees på Norwegian Wood

En Raga Rockers-konsert er halvannen time med allsang. Alle kan alle tekstene. Alle synger med hele tiden, Michael Krohn er seremonimester og yppersteprest med et kynisk glis om munnen. Og dette er hvorfor jeg tar opp raga akkurat nå. For om få dager er de headlinere på Norwegian Wood på åpningsdagen. Da står jeg der, rett foran scenen og synger ”Drept Kjendis”, ”Når knoklene blir til gele”, ”Dårlig Karma” og ”Ekspander eller dø”. Sammen med tusenvis av andre gærninger.

One-linere i fleng

”Drept kjendis”: ”Drept kjendis slipper å skrive autografer, baby/ Drept kjendis bli’kke plaget mer av fotografer, baby/ Drept kjendis trenger ikke piller for å roe seg ned.”

”Dårlig karma”: Stakkars lille negerbarn/ Ekstra dårlig karma har’n/ Det ser ut som han har det bånn/ Bare skinn og knokler på’n

”Maskiner i Nirvana”: ”Han går på jobben/ hun blir igjen/ maten står på bordet/ når han kommer hjem/ de ha’kke hatt et kick siden nittensyttifem/ Vi er maskiner i Nirvana/ vi har fått det som vi vil”

Suzanne Sundfør: The Brothel

Dette er samme dama som skrev seg inn i historiebøkene som den lett humørløse vinneren av Spelmannsprisen i kategorien Beste Kvinnelige Artist 2008 med takketalen: ”Jeg er først og fremst artist. Deretter kvinne.” For deretter å gå furten ned av scenen.

Dette var en dame jeg trodde var en av disse søte, snille singer-/ songwriter-artistene som vi har så mange av (uten at jeg strengt tatt hadde hørt en eneste tone av henne). Og for litt siden hørte jeg en spennende, fargerik, stemningsfull låt framført av en kvinnelig artist jeg ikke kjente (alltid irriterende for en pop quiz’er som undertegnede). Dette var ifølge P1 Suzanne Sundfør fra hennes siste plate ”Brothel”, en plate jeg allerede hadde registrert hadde mottatt toppkarakterer og rungende applaus fra et bortimot enstemmig kritikerlaug. Og da var det rett hjem, logge meg på Spotify og sjekke den ut.

Jeg fikk en umiddelbar bekreftelse på at verken kritikerne eller mitt førsteinntrykk ljuger. For dette er virkelig flotte saker. Og jeg må bare, beklage, Suzanne, men jeg tror du står i høy fare for å bli Beste Kvinnelige Artist igjen jeg, gitt.

Og jeg ber alle legge bak seg tanker om de andre singer-/ songwriterne her på berget (av begge kjønn), for dette er virkelig i en helt særegen klasse, og minner langt mer om fremmede fugler enn om etterkommere av Carly Simon og Joni Mitchell. De to første artistene som slo meg er den svenske eksentrikeren Jenny Wilson og det amerikanske bandet Yeasayer (sistnevnte særlig i det imponerende åpningskuttet med noen overjordisk vakre klanger og harmonier.) Kate Bush kan kanskje også flimre i bakgrunnen (selv om Susanne synger et par oktaver lavere), og Björk kan også være en relevant referanse.

Her er det også lekre keyboardklanger vi kjenner fra Morten Quenilds arbeid ikke minst fra Susannah & The Magical Orchestra. Plata er for øvrig produsert av Jaga Jazzist-tusenkunstner Lars Horntvedt, men gode hjelpere til tross: det står en knallsterk kvinne (unnskyld, jeg mener person bak det hele). Stemmen hennes er uttrykksfull og intens, med en fabelaktig innlevelse og tilstedeværelse. Det er noen korepartier her (hun synger nok stemmene selv) som er nesten overjordisk vakre.

Det er svevende og intimt, drømmende og vakkert. Tittellåten er av et kaliber at jeg tror det neppe blir skapt bedre enkeltlåter i Norge i år (av kvinne eller mann). Dette til tross; dette er et typisk album, ikke en serie gode enkeltlåter. Det er en fjellstø helhet som gjør meg overbevist om at denne plata vil bli stående i ettertid som noe av det beste noen gang.

Og bare for å ha sagt det; hun gir definitivt ikke ved dørene. Det er ingen lettbent pop dette her, men "pop" er det definitvit allievel.

Men nå skal jeg ut og kjøpe plata, for det er klart; et mesterverk som dette holder det ikke å ha bare på Spotify. Det må eies!