Mørk cowboy-pop fra Emmerhoff & The Melancholy Babies

Jeg er antagelig litt mer enn normalt opptatt av norsk musikk og samler aktivt på den delen av dette som jeg mener er bra. Og det er masse. Men det er trist å se hvor mange fantastiske norske band som eksisterer (eller har eksistert) uten noe som helst oppmerksomhet, og nesten uten platesalg. Så her trår jeg til som ”misjonær”.

Emmerhoff & The Melancholy Babies er et slikt oversett band. Eller var. Jeg er ikke helt sikker, for de har ikke ihvertfall ikke vært aktive på noen år på platefronten.

De har gitt ut sju plater:

• The Joy of Mourning (1996)
• Viva Revenge (1999)
• Vengeance EP (2001)
• Loosebox (2002)
• If This Darkness Lingers (2003)
• Electric Reverie (2005)
• Spin Out Live (2006)

Hvis noen kan skaffe meg de tre i rødt, så blir jeg veldig glad, for dette er et band jeg gjerne fyller skapene mine med. Jeg finner det vanskelig å velge en av disse for min ukentlige anbefaling, og velger derfor enkleste vei; hva som helst av Emmerhoff & The Melancholy Babies er mye bedre enn det meste av alt annet man støter på. Jeg har registrert at enkelte anmeldere gjør store klasse­forskjeller mellom platene. Jeg er ikke der. Jeg liker ALT!

Mørk cowboy-pop

Mørk cowboy-pop er merkelappen jeg gir dem (den har jeg funnet på selv, og er litt kry av den, for jeg synes den er svært så treffende.) Skal man sammenlikne med noen (og det gjør man jo gjerne), tror jeg følgende artister kan være brukbare assosiasjoner: Nick Cave, Midnight Choir, Tommy Tokyo og Madrugada. Et og annet element av Chris Isaacs gråtkvalte twang kan man også finne her. Britiske Q magazine har beskrevet dem som ”en arktisk versjon av Nick Cave”, noe som virker brukbart treffende (selv om engelskmenn er ganske så kjappe til å sette merkelappen arktisk på alt norsk som fungerer).

Etter min mening snakker vi først og fremst om dunkle melankolske og mollstemte western-stemninger, så hvorfor dette ikke har truffet like mange som for eksempel Madrugada og Thomas Dybdahl, er over min fatteevne. Men liker du noen av dem, så liker du dette. Garantert! Men samtidig er det viktig å nevne at dette Bergens-bandet lyder amerikansk. Amerikanske i betydningen lange tomme landeveier, øde, ørkenaktige strekninger. Som lydsporet til Paris, Texas (filmen). Her er det americana-elementer i fleng, og folk som har mer greie på det enn meg, sier at dette er som å høre det amerikanske bandet 16 Horsepower. Det er mulig det. Men jeg velger å se på det som noe helt annet: Et spennende band på den norske rockehimmelen som fikk alt for lite oppmerksomhet da de levde. La oss i det minste kjøpe platene deres i etterkant.