Sørlandets Mike Oldfield: Alf Emil Eik: Joy & breath of eternity

Som så ofte tidligere: Oversett norsk musikk. For Alf Emil Eik kan vanskelig sies å være et ”household name”. Selv husker jeg at jeg traff på ham på NRK for veldig mange år siden i radioprogrammet Pop Spesial, programmet til Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedland.

Alf Emil Eik har gitt ut én eneste plate, den kom ut i 1979, og var ganske så utidsmessig allerede den gang, siden det meste på den tiden handlet om punk og nyveiv, men jeg likte den godt da, og har ofte lyttet med glede på den. Plutselig dukket den ganske nylig opp i en panegyrisk anmeldelse i - av alle ting - ”Dagens Næringsliv”. Nå var den kommet på CD, og det var jo god nok grunn til både å skaffe seg CD’en og til å gjenoppleve gamle minner.

Enmannsbandet Eik

Assosiasjonen til Mike Oldfield som jeg gir i headingen, er ikke primært begrunnet av musikalsk likhet, men mer av at mannen gjør alt selv, for dette er så nær en enmannsplate som man kan komme i Norge, tror jeg. I utgangs­punktet er arendalitten Alf Emil Eik bassist, men da han prøvde seg som produsent (av hvilken plate aner jeg ikke), fikk han også tilgang til et studio, og det satte i gang saker og ting. Dette var gutten som ville spille inn plate. Alene. Bass kunne han spille fra før av, men andre instrumenter hadde han ikke prøvd seg på før han fikk låne studioet nattestid - gratis.

Assosiasjonen til Mike Oldfield er altså først og fremst fordi han gjorde alt selv. Musikalsk er han mer en fri fugl. Han likner mindre på Oldfield enn han gjør på f. eks. Brand X, jazzrockbandet som er best kjent for å ha Genesis-trommis (og senere -vokalist Pete Collins) som assosiert medlem enn han gjør på Oldfield. Andre assosiasjoner kan kanskje være det engelske instrumentalprogbandet Camel, men ellers så er han befriende mye seg selv.

Albumet

Hvordan kategoriserer man så dette albumet? Det er vakker, svevende instrumental (for det meste) musikk, og sogner definitivt til prog-sjangeren, uten at det bør skremme noen, for det er musikk det etter min mening bør være lett å like. Mye av dette er i lett funky, bassdrevet (da likner det veldig på Brand X – uten at dette er negativt, for jeg digger dette). Mye er synthdrevet og det bærer preg av at synth var nytt og spennende, og Eik viser en sympatisk, barnlig og lekende interesse for dette nye og morsomme instrumentet.

”Hitlåt”

Det var ingen hitlåt, men jeg ser ingen grunn til at den ikke var det – bortsett fra verdens blodige urettferdighet. For spor nr. 4, ”To You”, en av platas få vokallåter, inneholder alle de objektive kravene til en hit. Den er ekstremt nynnbar og allikevel særpreget. Gitarspillet er tøft og låta er definitivt minneverdig.

Aktuell

For dem som måtte være interessert i slikt, har de norske elektronikapionerene Lindstrøm og Prins Thomas nettopp gjort Eik aktuell igjen pga en miks av låten ”For You” på sin kritikerroste plate ”Late night tales” (hvilket er grunnen til hans nyvunne kjendiseri i DN). På CD-utgivelsen av Eik-plata bidrar Prins Thomas med flere dvs remikser av ”Joy & breath-låter”. De er i og for seg OK, men er en annen skål enn hva Eik selv står for. Det viktigste ved disse er vel egentlig at de gjør original-plata tilgjengelig i digital versjon.

Mest kjent er nok Eik i dag som mannen bak en del av Kaptein Sabeltanns verker (skrekk og gru) og en del sørlandsk kristenpop (bl.a. er han kreditert for ”Hvilken Venn Vi Har I Jesus ”). Vi bruker ikke dette imot ham, for ”Joy & breath of eternity ” gir tilgivelse mot de fleste musikalske synder jeg kan tenke meg.

Digital norsk musikkhistorie

Ikke at det har det minste med Eik å gjøre, men det slår meg at nå som Alf Emil Eik er gjort tilgjengelig på CD, så er mye flott norsk – og relativt smal - musikk etterhvert tilgjengelig i digital form. Da synes jeg at det er på høy tid at Bridges-plata ”Fakkeltog” (dvs a-ha-gutta før de ble a-ha) også blir gjort digitalt tilgjengelig. Bare et tips til dere, Waaktaar og Furhuholmen; det er jo en flott plate og ingen ungdomssynd å skamme seg over i det hele tatt. Så hvis tapene foreligger, hvorfor ikke?

Mørk cowboy-pop fra Emmerhoff & The Melancholy Babies

Jeg er antagelig litt mer enn normalt opptatt av norsk musikk og samler aktivt på den delen av dette som jeg mener er bra. Og det er masse. Men det er trist å se hvor mange fantastiske norske band som eksisterer (eller har eksistert) uten noe som helst oppmerksomhet, og nesten uten platesalg. Så her trår jeg til som ”misjonær”.

Emmerhoff & The Melancholy Babies er et slikt oversett band. Eller var. Jeg er ikke helt sikker, for de har ikke ihvertfall ikke vært aktive på noen år på platefronten.

De har gitt ut sju plater:

• The Joy of Mourning (1996)
• Viva Revenge (1999)
• Vengeance EP (2001)
• Loosebox (2002)
• If This Darkness Lingers (2003)
• Electric Reverie (2005)
• Spin Out Live (2006)

Hvis noen kan skaffe meg de tre i rødt, så blir jeg veldig glad, for dette er et band jeg gjerne fyller skapene mine med. Jeg finner det vanskelig å velge en av disse for min ukentlige anbefaling, og velger derfor enkleste vei; hva som helst av Emmerhoff & The Melancholy Babies er mye bedre enn det meste av alt annet man støter på. Jeg har registrert at enkelte anmeldere gjør store klasse­forskjeller mellom platene. Jeg er ikke der. Jeg liker ALT!

Mørk cowboy-pop

Mørk cowboy-pop er merkelappen jeg gir dem (den har jeg funnet på selv, og er litt kry av den, for jeg synes den er svært så treffende.) Skal man sammenlikne med noen (og det gjør man jo gjerne), tror jeg følgende artister kan være brukbare assosiasjoner: Nick Cave, Midnight Choir, Tommy Tokyo og Madrugada. Et og annet element av Chris Isaacs gråtkvalte twang kan man også finne her. Britiske Q magazine har beskrevet dem som ”en arktisk versjon av Nick Cave”, noe som virker brukbart treffende (selv om engelskmenn er ganske så kjappe til å sette merkelappen arktisk på alt norsk som fungerer).

Etter min mening snakker vi først og fremst om dunkle melankolske og mollstemte western-stemninger, så hvorfor dette ikke har truffet like mange som for eksempel Madrugada og Thomas Dybdahl, er over min fatteevne. Men liker du noen av dem, så liker du dette. Garantert! Men samtidig er det viktig å nevne at dette Bergens-bandet lyder amerikansk. Amerikanske i betydningen lange tomme landeveier, øde, ørkenaktige strekninger. Som lydsporet til Paris, Texas (filmen). Her er det americana-elementer i fleng, og folk som har mer greie på det enn meg, sier at dette er som å høre det amerikanske bandet 16 Horsepower. Det er mulig det. Men jeg velger å se på det som noe helt annet: Et spennende band på den norske rockehimmelen som fikk alt for lite oppmerksomhet da de levde. La oss i det minste kjøpe platene deres i etterkant.