Dum Dum Boys: Bapshuari og Splitter Pine

Å omtale Dum Dum Boys er jo å beskrive en nasjonalskatt. Antagelig forholdsvis unødvendig. Samtidig er dette et band jeg vil tro alle har et forhold til, altså det stikk motsatte av det jeg egentlig synes er moro, nemlig å tipse om ukjente perler. Men skitt la gå. Dum Dum Boys står som en påle i norsk rockehistorie, og hvis det er noen der ute som har vært bortreist en 20 års tid, så kan jeg kanskje tipse dem om et meget bra norsk band. Dum Dum Boys fra Trondheim.

De fire trønderne startet egentlig som punkebandet Wannskrækk allerede tilbake i 1979. I 1985 la de punken på hylla, vokalist Prepple la trønderdialekten i en skuff, og vips: Dum Dum Boys var et faktum. Navnet stjal de fra en Iggy Pop-låt, men det er også det eneste de har stjålet, for de har definitivt sitt eget meget markante særpreg. Og akkurat som de andre av De Fire Sto0re, så handler dette veldig mye om norskspråklighet og tekster.

Tekstene

Dum Dum Boys er smarte og uutgrunnelige. Tekstene deres er knappe og tilhogget. De er vanskelige å forstå, men åpner for romslige tolkninger. Det gis ikke ved dørene. I den glimrende NRK-serien ”Landeplager” ble Dum Dum Boys signaturlåt ”Splitter Pine” presentert over en halvtime. Det man konkluderte med, var at gitarriffet som bærer låta, er tidenes beste norske gitarriff. Og at teksten er spennende, men ubegripelig. Som det ganske riktig ble hevdet i Landeplage: Uttrykket Splitter Pine betyr jo egentlig ingen verdens ting. Ikke alene. Kun sammen med et adjektiv, som gal (Splitter pine gal), gir det i det hele tatt noen mening.

Jeg tror at Dum Dum-låtskriver Kjartan Kristiansen er en smarting når han lager tekster. Tekstene skal låte tøft (dvs at de må inneholde mange harde konsonanter, så de kan synges med den rå urkraften som vokalist Prepple besitter) ), og de skal kle musikken. Hva de betyr og om de i det hele tatt betyr noe, akkurat det er underordnet. Det er tross alt bare rock ’n roll.

Musikken

Selvsagt er tekstene viktige for DDB, og helt avgjørende for deres posisjon i norsk musikkliv, men vi skal heller ikke glemme at de er et buldrende rocketog, profesjonelle til fingerspissene, og ingen norske band rager over dem når det gjelder live-arbeid (med et bittelite unntak for Kaizers Orchestra, kanskje…)

Bapshuari

Av de to platene jeg har lyst til å trekke fram, starter jeg med debuten’ EP’en Bapshuari, som er herlig forfriskende og vital. Den var det da – i 1985 – og låter fortsatt sånn i dag. Kun 4 låter, men de spilte seg rett inn i norske rockehjerter med dem. Gledesdreperne, Hemmelig, Trist Historie og Liten het de fire. Jeg vet ikke om noen av disse står på settlisten deres lenger, men for meg er dette en genial debut.

Splitter Pine

Så hopper vi over deres første langspiller ”Blodig alvor na na na na na”, ikke fordi den er dårlig, men fordi LP nr 2 – Splitter pine - er deres virkelige claim to fame. Det starter med et realt ballespark i ”Boom boom”, en av deres aller tøffeste låter, og for en introlåt på en plate! Her er man jo hektet fra første riff. Dessuten inneholder plata altså ”Splitter Pine”, som allerede det meste er sagt om. Og en låt jeg personlig digger enda mer; nemlig ”Slave”, en låt der de har senket tempoet til det halve og der Prepples intensitet i stemmen alene bærer denne fantastiske låta. Vi må jo også nevne ”Hyler meg hes”, som er nettopp det publikum gjør på DDB-konserter, som vanligvis bærer preg av allsang fra første til siste tone.

Noen enkeltlåter

Foruten disse to platene som ligger langt tilbake i tid, må jeg også anbefale noen andre spor fra bandets etterhvert lange hitliste. ”Bade naken” som er en fantastisk og stillfaren sommerlåt, ”Møkkamann” – en av de få låtene som ikke er signert gitarist Kjartan Kristiansen, men bassist Aslak Dørum. Jeg synes gitarriffet er enda tøffere her enn på ”Splitter Pine.” ”Bulldetektor” fra Transit er jo en annen strålende, typisk DDB-rocker.

Men de tar opp alvorlige ting også, det er ikke bare mystikk det hele. ”Metallic hvit” er en riktig barsk rockelå, med en tekst som vel mer enn antyder noe om låtskriver Kjartans heroin-avhengighet.

Mens ”Tyven tyven” er en låt med et tragisk bakteppe, direkte inspirert som den er av at Prepples lille datter døde.

Til slutt

Avslutningsvis legger jeg til en personlig favoritt, som strengt tatt ikke er en DDB-låt i det hele tatt, men en låt der Prepple er kongen, nemlig ”Hodet over vannet”, en låt skrevet av Morten Abel og sunget av Prepple. Fantastisk låt det også, og for meg en nesten-DDB-låt. Jeg kunne fortsatt sånn en stund, men gir meg der. Vil jo ikke bli tatt for en trønder-rocker heller……….